Bedre Skole
16.03.2018
Praksis og teori i lærerutdanningen skal sees i sammenheng og utfylle hverandre, men mange studenter opplever at tilfeldighetene får styre.
Mens praksisperioder er en høyt verdsatt del av lærerutdanningen, kritiserer studentene ofte undervisningen som foregår på campus. Teorien de lærer der, blir gjerne oppfattet som lite relevant for yrket, og studentene erfarer dårlig sammenheng mellom de ulike delene av utdanningen (Finne m.fl., 2014). Selv om lærerstudenter kan hevde at det er i praksis de lærer mest, er det i rammeplanene for lærerutdanningene ingen krav til innhold og veiledning i praksis, bare til omfang. Dette kan tolkes som at praksis ses på som et gode i seg selv. Utbyttet synes å bli tatt for gitt.
Denne artikkelen retter søkelyset nettopp mot praksisopplæringen i lærerutdanningen og studenters utbytte av denne. Studien som artikkelen bygger på (Ulvik, Helleve & Smith, 2017), undersøkte hvordan praksis kunne bidra til kobling mellom teori og praksis, mellom undervisning på campus og skolepraksis, og gjennom det fremme lærerstudenters profesjonelle kunnskap. Profesjonell kunnskap er her forstått som kunnskap som drar veksler på både praksis og teori. Denne typen kunnskap er, slik vi ser det, nødvendig i et læreryrke som er komplekst og ikke kan reduseres til et teknisk anliggende med ferdige løsninger. Konteksten for studien er tre lærerutdanningsprogram som utdanner for trinn 8-13, og utvalget er hentet fra to universitet.
Følgende forskningsspørsmål ble stilt:
• Hvordan beskriver lærerstudenter praksiskonteksten og mulighetene for læring de tilbys der?
• På hvilken måte skiller praksiserfaringer seg fra læring på universitetet?
• Hva og hvordan lærer studenter i praksis?
Praksis i lærerutdanning
I praksis får studenter innblikk i læreryrkets kompleksitet og blir eksponert for kulturen på arbeidsplassen. Men hva de lærer av erfaringene, avhenger av hvordan de reflekterer over dem og om de klarer å abstrahere det de har lært slik at det har overføringsverdi til nye situasjoner. Eraut (2000), som har forsket på læring på arbeidsplasser, skiller mellom implisitt, reaktiv og planlagt læring. Implisitt læring innebærer at man lærer uten å være det bevisst. Denne typen læring vil alltid finne sted. Problemet er at læringen ikke uten videre kan overføres til nye situasjoner. Reaktiv læring er knyttet til å se tilbake på noe som nylig har skjedd for å lære av det. Handling som etterfølges av refleksjon, er en mye brukt tilnærming i lærerutdanning. Den mest avanserte formen for læring på arbeidsplassen er den planlagte læringen der blikket er rettet fremover. Basert på teoretisk kunnskap og tidligere erfaringer prøver en å forestille seg løsninger på utfordringer en står overfor. Aksjonsforskning er et eksempel på denne måten å lære på. Lærere vil alltid måtte planlegge for ukjente situasjoner. Da kan det være nyttig at de allerede i utdanningen har blitt utfordret og måttet ta selvstendige valg.
Utdanning, også lærerutdanning, har ulike formål. Biesta (2009) skiller mellom utdanningers kvalifiserende, sosialiserende og subjektifiserende funksjon. Gjennom utdanningen kvalifiseres lærere for yrket, og det er da visse kunnskaper og ferdigheter en må forutsette at kommende lærere har. Gjennom sosialisering på en arbeidsplass, får lærerstudenter tilgang t
Gå til medietDenne artikkelen retter søkelyset nettopp mot praksisopplæringen i lærerutdanningen og studenters utbytte av denne. Studien som artikkelen bygger på (Ulvik, Helleve & Smith, 2017), undersøkte hvordan praksis kunne bidra til kobling mellom teori og praksis, mellom undervisning på campus og skolepraksis, og gjennom det fremme lærerstudenters profesjonelle kunnskap. Profesjonell kunnskap er her forstått som kunnskap som drar veksler på både praksis og teori. Denne typen kunnskap er, slik vi ser det, nødvendig i et læreryrke som er komplekst og ikke kan reduseres til et teknisk anliggende med ferdige løsninger. Konteksten for studien er tre lærerutdanningsprogram som utdanner for trinn 8-13, og utvalget er hentet fra to universitet.
Følgende forskningsspørsmål ble stilt:
• Hvordan beskriver lærerstudenter praksiskonteksten og mulighetene for læring de tilbys der?
• På hvilken måte skiller praksiserfaringer seg fra læring på universitetet?
• Hva og hvordan lærer studenter i praksis?
Praksis i lærerutdanning
I praksis får studenter innblikk i læreryrkets kompleksitet og blir eksponert for kulturen på arbeidsplassen. Men hva de lærer av erfaringene, avhenger av hvordan de reflekterer over dem og om de klarer å abstrahere det de har lært slik at det har overføringsverdi til nye situasjoner. Eraut (2000), som har forsket på læring på arbeidsplasser, skiller mellom implisitt, reaktiv og planlagt læring. Implisitt læring innebærer at man lærer uten å være det bevisst. Denne typen læring vil alltid finne sted. Problemet er at læringen ikke uten videre kan overføres til nye situasjoner. Reaktiv læring er knyttet til å se tilbake på noe som nylig har skjedd for å lære av det. Handling som etterfølges av refleksjon, er en mye brukt tilnærming i lærerutdanning. Den mest avanserte formen for læring på arbeidsplassen er den planlagte læringen der blikket er rettet fremover. Basert på teoretisk kunnskap og tidligere erfaringer prøver en å forestille seg løsninger på utfordringer en står overfor. Aksjonsforskning er et eksempel på denne måten å lære på. Lærere vil alltid måtte planlegge for ukjente situasjoner. Da kan det være nyttig at de allerede i utdanningen har blitt utfordret og måttet ta selvstendige valg.
Utdanning, også lærerutdanning, har ulike formål. Biesta (2009) skiller mellom utdanningers kvalifiserende, sosialiserende og subjektifiserende funksjon. Gjennom utdanningen kvalifiseres lærere for yrket, og det er da visse kunnskaper og ferdigheter en må forutsette at kommende lærere har. Gjennom sosialisering på en arbeidsplass, får lærerstudenter tilgang t
