Er det virkelig slik at legene tror de er de eneste som er i stand til å vurdere en pasient faglig? Det virker noe arrogant og lite kunnskapsbasert.
AKS-modeller har fungert siden 1960-tallet, og de har funnet sin rolle over hele verden. I USA alene er det nærmere 300 000 Nurse Practitioners. De fungerer utmerket i mange land.
Hvorfor er det slik at denne utdannelsen, som fungerer godt i land vi sammenlikner oss med, blir tatt imot med skepsis i Norge? Skyldes det fordommer, frykt og profesjonskamp?
Er tittelen problemet?
Debatten er preget av at det spilles på frykt. Det påstås at sykepleiere ikke er i stand til å vurdere og behandle pasienter selvstendig.
La oss snu spørsmålet på hodet: Hvor mye kunnskap bør en sykepleier besitte for å ha behandlingsansvar for en pasient? Eller er det ikke kunnskapen som er problemet, men tittelen på yrkesutøveren? Dreier det seg om: Ja, takk til mer kunnskap, men nei, takk til flere rettigheter? Er det effektiv bruk av kompetansen at kompetente helsepersonell ikke har muligheter til å handle?
I utvikling
Helsevesenet er i utvikling. På 1960-tallet var måling av blodtrykk sett på som en legeoppgave. På 19
