- Nei, han har jeg ikke hørt om. Hvem er det?
- Han er visst tannlege. Og romanene er veldig gode.
Dette blir jeg nysgjerrig på. Og jeg trenger stoff til sommernummeret. Kanskje jeg får tak i forfatteren, og får lov til å intervjue ham?
Det er ingen sak å finne Johan Fredrik Grøgaard på 1881, men å få ham til å ta telefonen er verre. Jeg ringer og ringer. Dag etter dag. Og blir møtt av den samme telefonsvareren. Telefonen er slått av, sier den automatiske damen.
Jeg søker på adressen. Der dukker det opp et kvinnenavn. Jeg tar sjansen, og ringer Ellinor Kolstad. Kanskje hun kjenner Johan Fredrik Grøgaard?
- Ja da, Totto har telefonskrekk, skjønner du. Så det er meg du må ringe til. Helt riktig. Totto, blir tilkalt.
- Det er en hyggelig dame. Ikke noe farlig. Hun ringer fra tidsskriftet til tannlegene og skal komme hit og intervjue deg. Kom nå!
Totto, som Johan Fredrik er blitt kalt helt siden han var liten gutt og faren var kunststudent i Frankrike, kommer til telefonen, uten merkbar skrekk, og vi avtaler.
Jeg får komme til Hadeland, og setter meg i bilen en mandag morgen. En drøy time etter at jeg kjørte ut av Oslo ankommer jeg Martegutua, og blir møtt av ekteparet, kaffe og formiddagsmat.
Ellinor skal holde seg unna, sier hun. Hun har noen telefonsamtaler hun vil ta. Og jeg får være på tomannshånd med forfatteren.
Tarjei Vesaas' debutantpris
- Jeg begynte å drømme om meg selv som forfatter allerede i tolvårsalder
