Fagpressenytt

For litt siden sto et debattinnlegg skrevet av tre lærerstudenter på trykk i Aftenposten (Olsen, Haglund og Garde, 2017). I innlegget skriver artikkelforfatterne at de kjenner seg dårlig forberedt til det livet som møter dem i skolen. Problemet er først og fremst at de er lite forberedt til å møte barn og alle de situasjonene læreryrket innebærer. Det studentene mener de «egentlig trenger trening i, er å bli gode menneskekjennere, [samt] vite hvordan man skal samhandle med barn og bygge relasjoner». Dette har de ennå ikke lært. Det å skrive en metodedel til en forskningsartikkel derimot, mener de å kunne utmerket. Ifølge studentene selv er det med andre ord ikke teoretisk kunnskap det står på. Løsningen på problemet er, ifølge studentene, mer praksis. De hundre dagene med praksis studentene har nå, er for lite.
Det studentene skriver, knytter an til en debatt som har foregått så lenge det har vært lærerutdanning, og som helt sikkert vil fortsette inn i fremtiden. Det er en god ting at lærerstudenter engasjerer seg for god lærerutdanning og at de ønsker å mestre yrket sitt. Allikevel går det an å se litt nærmere på noen av antagelsene som ligger i studentenes ytringer, som jeg for øvrig tror deles av flere; både lærerstudenter og andre.

En første og overordnet antagelse er at praksis er primær og teori er sekundær; at i lærerutdanning har teori kun verdi i den grad den kan opplyse og anvendes i praksis. For det andre er en underliggende antagelse at lærerstudenter i lærerutdanningen først og fremst bør lære det som vil gjøre dem i stand til å mestre lærerjobben så raskt som mulig. Som lærerstudentene skriver: «[når] vi er ferdig utdannet forventes det at vi skal takle alle arbeidsoppgaver som lærerrollen omfatter». For det tredje er det en antagelse om at mer praksis er løsningen på lærerutdanningens problemer. Disse tre antagelsene bygger nokså logisk på hverandre og virker heller ikke urimelige. Jeg ønsker imidlertid å problematisere dem, først de to siste, og gjennom dette også den første.
Jeg mener det å utvikle teoretisk innsikt bør være en vesentlig del av lærerutdanningen. Hovedargumentet for denne påstanden er at det som raskest mulig gjør deg til en lærer som mestrer jobben, ikke nødvendigvis er det som vil gjøre deg til en profesjonell og dyktig lærer over tid. Derfor er heller ikke mer praksis løsningen på alle problemer i lærerutdanningen; det å utvikle teoretisk innsikt kan være en vel så vesentlig del.

Dewey om teori og praksis
Den videre argumentasjonen vil primært hente støtte i John Deweys (pedagogiske) filosofi. Jeg vil derfor først si litt om hans syn på forholdet mellom teori og praksis. For noen kan det fr