Cathrine Krøger
Litteraturkritiker og sykepleierstudent
Uten et språk vil sykepleie være usynlig i helsevesenet, og sykepleiens verdi og viktighet vil ikke bli anerkjent eller belønnet, fastslo Internasjonalt råd for sykepleie, ICN, i 1994. De fanget med det essensen av hva sykepleiefaget sliter med. Det å få anerkjennelse på lik linje med andre fagdisipliner. I særdeleshet definere seg bort fra en stusslig rolle som legevitenskapens lillesøster. Det spørs om den tåkete hybriden av et fagspråk de har utviklet de siste tiårene, virker mot sin hensikt.
Forunderlig møte med selsomt fag
Etter tjuefem år som litteraturkritiker begynte jeg i fjor på sykepleiestudiet på HiOA, med ønske om å gjøre noe praktisk og menneskenært ved siden av kritikervirksomheten. Det har vært et forunderlig møte med et selsomt fag.
Allerede på første studiesamling fikk vi en studieoppgave med følgende kryptiske oppgave Beskriv særtrekk ved behov. For et merkelig språk, tenkte jeg da og spurte veilederen om de med særtrekk mente en karakteristikk, eller kanskje en egenskap? Et særtrekk er et særtrekk fikk jeg til svar, med den sirkelargumentasjon som skulle vise seg å være karakteristisk for sykepleiespråket. Behov - skjønte jeg etter hvert - er et nøkkelbegrep i faget. Det dreier seg om at vi sykepleiere skal identifisere menneskers grunnleggende behov, altså pasientenes behov for respirasjon, sirkulasjon, ernæring, aktivitet og ikke minst eliminasjon (gå på toalettet).
Ikke før hadde vi identifisert særtrekk ved behov, før vi fikk en ny studieoppgave. En av mange, skulle det vise seg, med utgangspunkt i ekteparet Hilde og Tom Eides Kommunikasjon i relasjoner, samhandling, konfliktløsning og etikk (Gyldendal 2007). Her lærer vi om verbal og nonverbal kommunikasjon, disse har undergrupper og undergrupper av undergruppene. Vi pugger nonverbale tegn. Det er syv av dem (ansikt, blikk, kropp, stemme, berøring, tempo, stillhet/ikke-ord). Vi lærer om et henvendt kroppsspråk, og hvor viktig det er ikke å sitte med ryggen til pasienten under en samtale, om noen av oss skulle finne det naturlig.
Hmm og mm
For min del ville jeg blitt stum som en østers, hadde jeg blitt tvunget til en samtale med en sykepleier (hjelper) som fulgte disse klamme teknikkene: speiling av følelser (hjelperen med ansiktet i sørgmodige folder om pasienten er trist), lett berøring, øyekontakt (ikke stirre!), spørrende gjentagelser av pasientens siste ord (nedfor?) og ikke minst det å følge verbalt ved hjelp av ettertenksomme hmm-er og mm-er (uthevet med stor skrift i boka). Sistnevnte under sekkebetegnelsen responderende bekreftende kommunikasjon.
Eide & Eide har orden på sakene og behandler stoffet som om det er en mattebok med fasit. Boka er en revisjon av en revidert utgave av første utgave, som ble utgitt i 1996. Ikke akkurat duggfrisk, må en vel si. At disse instrumentelle teknikkene, som Eia og Tufte har parodiert i flere tiår, fremdeles er pensum, er forbausende. Spesielt i sykepleiefaget, s
