Fagpressenytt

Jeg hoppet ut av vaktsengen, fiklet på meg skoene og hastet nedover korridoren. Sykepleieren som utløste alarmen, møtte meg i gangen og viste meg til den livløse pasienten. Vi startet raskt hjerte-lunge-redning, men sykepleierne som ankom rommet var tydelig frustrerte over at det ikke var tatt stilling til HLR-status hos den gamle og - basert på opplysningene jeg ble gitt - åpenbart terminalt syke pasienten. Selv om alt tilsa at pasienten var i sin siste livsfase, våget jeg ikke å ta legebeslutningen om å avslutte behandlingen. Først da en erfaren anestesilege ankom rommet og fikk beskrevet den samme sykehistorien, ble hjertekompresjonene avsluttet.

Hendelsen kan illustrere hvordan jeg som ung og uerfaren lege risikerte å overbehandle en pasient. Hvorfor er det slik at nyutdannede leger kanskje gjør denne feilen for ofte?

Kjenner ikke pasienten godt nok

Det kan være mange grunner til at vi gir behandling som i ettertid