Fagpressenytt

- Jeg synes ikke vi skal se bakover med et anklagende blikk, sier Hildegunn Sundal, sykepleier og førsteamanuensis ved Høgskolen i Molde.
- Vi må heller løfte blikket og lære. Også vi kan være innenfor et system som kan bli sett på med andre øyne i fremtiden.
Sundal har et spesielt hjerte for barn som må på sykehus. Hun tror det henger sammen med at hennes egen mor lå ni måneder på sanatorium som femtenåring. Hun fikk aldri besøk.
Selv har hun skrevet doktorgrad om inklusjon og eksklusjon av foreldre i pleie av barn innlagt på sykehus. Hun kan bekrefte at Karin Jonli på ingen måte er alene om sine erfaringer.
- Men det er klart at det har betydning hvor lenge barna var på sykehuset og hvorfor de var der. Sykdom i skjelettet er nok litt tøffere, fordi du blir så hemmet i å bevege deg. I mitt forskningsmateriale så jeg klare skiller mellom dem som fikk gå ut av sengen sin og dem som ikke fikk det.

ISOLERT OG INVADERT
Hildegunn Sundal har undersøkt erfaringene til mennesker som har hatt tuberkulose. De ble isolert for ikke å smitte andre, men måtte også gjennom prosedyrer som lysbehandling. Der ble de kledd nakne, lagt på magen og lå på rekke og rad med håndkle over hodet.
- Disse barna ble ikke bare skilt fra foreldrene, men opplevde også at kroppen deres ble invadert og bevegelsesfriheten redusert, sier hun.
Sundal opplevde at tiden alene på sanatorium satte sitt preg på moren.
- Jeg tror hun var mer sårbar. Samtidig var hun sterk. Historiene hun fortalte var heller ikke bare triste. Hun fortalte også om samhold blant pasientene og at de gjorde morsomme ting som å ake på store kjelker.
Sundals søster ble lagt inn på sykehus etter en alvorlig ulykke. Da var søsteren fire år. Sundal, som var to, husker de dro av gårde med henne. Foreldrene fikk følge med og være der til å begynne med, da de ikke visste om søsteren ville