Hensikten med min artikkel var å sette fokus på et viktig tema og skape en saklig debatt i et polarisert fagmiljø. Mitt håp er også at flere pasienter kan få best mulig behandling for sine lidelser.
Sykepleiens redaktør om DID-debatten: - Det må være lov å mene noe annet enn de fleste gjør
Artikkelen berører temaer som er tabubelagt og fryktelig skamfulle. Uansett hvilken diagnose pasienten har eller ikke har, er det åpenbart at pasientene jeg skriver om, har et stort lidelsestrykk, noe jeg har stor forståelse for, og som skal tas på alvor.
Flere og nyere referanser
Viktigst for meg å formidle her er at artikkelen i sin opprinnelige form var over dobbelt så lang og inneholdt flere og nyere referanser som støtter mitt syn. Imidlertid tillot ordrammen ikke en så lang referanseliste, ei heller en så lang artikkel, noe som er forståelig sett fra tidsskriftet Sykepleien sitt ståsted.
Derfor er referanselisten i sin helhet vedlagt her.
Leseren har imidlertid også alltid med seg en forforståelse inn i et arbeid, og denne forståelsen vil alltid være preget av leserens personlige syn. I en fagartikkel tillater man dette i større grad enn i en fagfellevurdert forskningsartikkel, noe min artikkel ikke er.
Ingen fasitsvar
Når det er sagt: Det finnes fortsatt pasienter som simulerer dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), uavhengig av om vi liker å høre om det eller ikke. Det finnes også bevis for at det er en sammenheng mellom diagnosene jeg omtaler.
Min mening med denne artikkelen var aldri å såre eller krenke noen.
Ved å benekte dette gjør vi både oss selv og pasientene våre en bjørnetjeneste. I vårt fag finnes det ikke fasitsvar, og derfor er det viktig ikke å stoppe å undre seg og heller ikke stemple de politisk ukorrekte som dårlige mennesker.
Inflasjon av d
