For over 40 år siden treffer utdanningsforsker Roger Säljö psykologen Ference Marton i forsk-ningsprosjektet TIPS på universitetet i Göteborg. De er begge opptatt av å forstå hva og hvordan studenter og elever lærer. I prosjektet er de særlig interessert i å utforske et nytt felt innenfor læringsforskningen. Framfor å legge vekt på hvor mye eleven kan klare å lære, som et slags kvantitativt mål, er de opptatt av hvordan studenter og elever lærer; «what is learned» framfor «how much». Som et resultat av prosjektet forbereder de sammen et innlegg til den største amerikanske utdanningskonferansen som holdes i San Francisco i 1976. Dette konferanseframlegget har hatt avgjørende betydning for utviklingen av forskning om dybdelæring.
Marton og Säljö (1976) var interessert i å undersøke hvordan ulike måter å tilnærme seg en akademisk tekst ville påvirke studenters lærings-orientering. Analysen viste et tydelig mønster. Den ene gruppen studenter pugget detaljert kunnskap for å stå til eksamen, mens den andre gruppen forsøkte å sette teksten de leste inn i en større sammenheng.
Disse to læringsstrategiene («approaches to learning») ble i studien betegnet som surface level-processing og deep level-processing, som kan betegnes som overflate- og dybdelæring. Overflatelæring ble beskrevet som tilnærmingen studenter har når de ser for seg at fagkunnskap består av konkrete fakta, og at læring derfor handler om å memorere og gjenkalle faktakunnskap. Metaforen «overflate» ble brukt fordi disse studentene var mest opptatt av å huske kunnskapen, uten å se den i en dypere sammenheng. I den andre gruppen med studenter fant forskerne en læringsstrategi som gikk ut på å bygge forståelse av det som ble lært. De satte innholdet i den akademiske teksten inn i en større meningsfull faglig sammenheng. Det viste seg også at flere av studentene i denne gruppen hadde en indre motivasjon om å lære og forstå fagstoffet, ut over det å stå på eksamen.
Forskningen til Säljö og Marton var et av flere utgangspunkt for at ulike tradisjoner i læringsforsk-ningen begynte å fokusere på forskjellen mellom dybdelæring og overflate-læring. Når ulike teoritradisjoner bruker disse begrepene, vil ulike sider ved dybdelæring og overflatelæring bli vektlagt. Vi skal nå se på to tilnærminger: en kognitiv og en sosiokulturell.
Kognitive og sosiokulturelle tilnærminger til dybdelæring
Som påpekt innledningsvis innebærer overflate- og dybdelæring ulike orienteringer hos elever og studenter. Denne viktige innsikten i hvordan elever arbeider med kunnskap, kan belyses på ulike måter. Deler av den kognitive læringsteorien har lagt vekt på at læring innebærer å utvikle langtidshukommelsen. Dybdelæring handler derimot ikke bare om å huske informasjon, men å forstå og kunne bruke kunnskapen i nye situasjoner. Derfor vil ikke ren memorering være en hensiktsmessig læringsstrategi for dybdelæring. I lys av et kognitivt perspektiv forutsetter dybdelæring at de fakta som skal læres og det fagstoffet som skal forstås, settes inn i en relevant og forståelig sammenheng (NRC, 2000).
Med en relevant sammenheng vil det si at fagstoffet som skal læres, må knyttes til fagenes kjerneelementer. Fagenes kjerneelementer består av de sentrale tenkemåtene, metodene, prinsippene og begrepene som faget er bygd opp av. Om læringen ikke gjøres faglig relevant, vil risikoen være at elevene tilegner seg faglige fragmenter som er avgrenset fra fagets kjerneelementer. En forståelig sammenheng betyr at fagkunnskapen bør kobles til elevens forståelseshorisont, altså deres tidligere kunnskaper og erfaringer. Det er helt sentralt fordi vi alltid forstår ny informasjon i lys av det vi kan fra før.
Dybdelæring i et kognitivt perspektiv legger særlig vekt på fagenes kjerneelementer og elevenes forkunnskaper, og er opptatt av hvordan elevene kan tilegne seg mer robuste kunnskapsstrukt
