Norge ikke tatt seg råd til å behandle denne kreftsvulsten, og den vokser seg stadig større.
Hvorfor jeg velger å bruke denne metaforen, kommer jeg tilbake til, men først tror jeg det er fornuftig å beskrive noe av det vi i helsesektoren kjenner på, hvorfor vi skriker så høyt, og hvorfor vi blir utbrent.
Strekker ikke til
Det kan være vanskelig å forstå hvordan det føles å gå hjem fra arbeid med en frykt for å ha tatt livet av noen, eller å ikke ha gjort det som skal til for å redde et liv. Å sitte på kunnskap og ha vilje til å hjelpe mennesker i nød, men ikke tid, det er ikke en god følelse. For uansett hvor mye man gir av seg selv, så er det ikke nok.
Man går hjem fra jobb med tårer i øynene fordi man kjenner medfølelse for pasienter som ikke får den hjelpen de trenger. Vi
