NTL-magasinet
21.02.2018
Etter tre timer tok batteriene på kameraet slutt. Et par timer seinere lyste «low battery» fra pulsklokka. Mine batterier holdt heldigvis i 70 kilometer. Det koster å være med NTLere på langtur.
- God tur, vi ses om en sju, åtte timer, sier jeg og smiler.
NTL-medlem og rådgiver ved NAV Arbeidslivssenter i Møre og Romsdal, Anette Øynebråten, nikker og gir meg tommelen opp. Vi er begge noviser - førstegangsgåere. Klokka er litt over 09.00 søndag 28. januar, og gradestokken viser et par minus. Maks. Vi er i den lille landsbyen Moena, vi er i siste pulje og skal om få sekunder ut på tur rundt omkring i Val di Fiemme og dalstroka innafor. Eller Marcialonga som dette turskiløpet på 70 kilometer i de italienske alpene offisielt heter. Det italienske fjellfolkets holmenkollsøndag og 17. mai i ett. Bravi - forza!
Med GoPro på hue og Nikon i sekken. Øynebråten og jeg har samme mål - vi skal fullføre. Hun er født og oppvokst på Kløfta i Akershus, men har de siste 20 årene bodd i Skodje - nabokommunen til Ålesund. Her har hun kort vei til skiløyper og fjell, men har aldri gått en skitur lenger enn 20 kilometer før. Rekorden min er 47 kilometer. Nå har jeg ett kamera på hodet - en GoPro - og ett i sekken.
Så er vi i gang, og vi skiller lag. Det er slak stigning i starten - ja, helt opp til landsbyen Canazei ved 18 kilometer og 1465 meter over havet. Her snur vi og staker oss helt ned til 800 meter ved Castello Molina. Derfra er det seks kilometer til mål i Cavalese, blant annet monsterbakken de to siste kilometerne - alle marcialongagåeres store skrekk.
«Eg ser at du er trøtt». At de siste skal bli de verste, kommer noe overraskende på meg. I kneikene mot Canazei ligger skigåere strødd langs løypa. Noen faller på vei nedover, andre på vei oppover. Det er fullt trafikkaos - omtrent som på E6 dagen da fellesferien begynner. Irritasjonen stiger merkbart. Jeg titter meg rundt, innbiller meg at alle er italienere og tenker på Bjørn Eidvåg:
Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skrittene for deg. Du må gå de s
Les opprinnelig artikkelNTL-medlem og rådgiver ved NAV Arbeidslivssenter i Møre og Romsdal, Anette Øynebråten, nikker og gir meg tommelen opp. Vi er begge noviser - førstegangsgåere. Klokka er litt over 09.00 søndag 28. januar, og gradestokken viser et par minus. Maks. Vi er i den lille landsbyen Moena, vi er i siste pulje og skal om få sekunder ut på tur rundt omkring i Val di Fiemme og dalstroka innafor. Eller Marcialonga som dette turskiløpet på 70 kilometer i de italienske alpene offisielt heter. Det italienske fjellfolkets holmenkollsøndag og 17. mai i ett. Bravi - forza!
Med GoPro på hue og Nikon i sekken. Øynebråten og jeg har samme mål - vi skal fullføre. Hun er født og oppvokst på Kløfta i Akershus, men har de siste 20 årene bodd i Skodje - nabokommunen til Ålesund. Her har hun kort vei til skiløyper og fjell, men har aldri gått en skitur lenger enn 20 kilometer før. Rekorden min er 47 kilometer. Nå har jeg ett kamera på hodet - en GoPro - og ett i sekken.
Så er vi i gang, og vi skiller lag. Det er slak stigning i starten - ja, helt opp til landsbyen Canazei ved 18 kilometer og 1465 meter over havet. Her snur vi og staker oss helt ned til 800 meter ved Castello Molina. Derfra er det seks kilometer til mål i Cavalese, blant annet monsterbakken de to siste kilometerne - alle marcialongagåeres store skrekk.
«Eg ser at du er trøtt». At de siste skal bli de verste, kommer noe overraskende på meg. I kneikene mot Canazei ligger skigåere strødd langs løypa. Noen faller på vei nedover, andre på vei oppover. Det er fullt trafikkaos - omtrent som på E6 dagen da fellesferien begynner. Irritasjonen stiger merkbart. Jeg titter meg rundt, innbiller meg at alle er italienere og tenker på Bjørn Eidvåg:
Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skrittene for deg. Du må gå de s
