Bedre Skole
10.06.2016
Det fins mange myter, overdrivelser og misoppfatninger om hva som er skolens utfordringer i dag, ikke minst når det gjelder den økende digitaliseringen av skolehverdagen. Problemet er for eksempel ikke tilgang på teknologi, men hva læreren kan gjøre for å sørge for at teknologien man har tilgang på kan gi en merverdi.
Vi er to artikkelforfattere med svært ulike utgangspunkt, og man skulle kanskje tro at vi har svært lite å være enige om: Simen Spurkland er en matematikk- og musikklærer som bruker masse digitale muligheter i timene sine og fremsnakker det digitale hver gang han får anledning (blant annet på mattebloggen sin), mens Marte Blikstad-Balas' forskning ofte blir nevnt av ulike samfunnsdebattanter som et bevis på at det er nødvendig å begrense digitalisering av skolen. Likevel er det altså slik at vi er enige om det meste, både når det kommer til hva de største utfordringene i dagens digitale klasserom faktisk er, og når det kommer til hva de slett ikke er. Vi vil gjerne si litt om begge deler i denne artikkelen - fordi vi opplever at debatten om digital teknologi i skolen ofte tar noen underlige vendinger. Vi erfarer at det i mediedebatter om IKT ofte kun finnes to standpunkt, der du enten er en optimistisk, fremtidsrettet person som er for all tenkelig teknologi i ubegrensede mengder, eller en gammeldags og teknologifiendtlig pessimist. Vår erfaring tilsier at ytterst få lærere hører hjemme i disse kategoriene. Dessuten mener vi at hvordan en kan integrere digitale verktøy i fagene og skape felles praksiser på skolene, er langt mer fruktbare spørsmål enn hvorvidt Internett i skolen er bra eller dårlig i seg selv.
Elever på sosiale medier er ikke det største problemet Mange har ytret bekymring over elever som gjør noe annet enn det de kanskje burde i timene, fordi de har tilgang til Internett. Det er også flere nyere norske studier som problematiserer dette (Blikstad-Balas, 2012; Hatlevik, Egeberg, Guđmundsdóttir, Loftsgarden & Loi, 2013; Krumsvik, Ludvigsen & Urke, 2011; Krumsvik, Egelandsdal, Sarastuen, Jones & Eikeland, 2013). Som vanlig er det slik at dårlige nyheter egner seg godt i offentlig debatt, og slike studier får ofte mye medieomtale. Vi vil på ingen måte bagatellisere at det finnes elever som kan velge bort store deler av skolehverdagen til fordel for nettspill og sosiale medier. Det er både alvorlig og uheldig - og det er læreres ansvar å sørge for at elevene ikke har denne muligheten. Tiltaket er imidlertid ikke å forby det digitale, men å bruke det til noe faglig. Vi er overbevist om at nøkkelen til å redusere utenomfaglig bruk av digital teknologi er å øke den faglige bruken (Blikstad-Balas, 2016). Det største IKT-problemet i norske klasserom per i dag er ikke at forskerne i ulike studier finner elever på Facebook og diverse spill i timene, men at de finner altfor få situasjoner der lærere gir reell opplæring i nyttige digitale arbeidsmåter i fagene eller situasjoner der de digitale verktøyene brukes til å redesigne undervisningen slik at det digitale potensialet utnyttes.
Vi anser det altså som et betydelig større problem at mange elever ikke ser ut til å få den digitale kompetansen læreplanen legger opp til, enn at forskningen viser at ansvar for egen læring kombinert med fri tilgang til Internett ikke uten videre gir gode resultater. Det er bred enighet om at målet med Internett i skolen er at det skal bidra til læring. Vi lurer på hvorfor det ikke er større bekymring knyttet til at så få skoler kan vise til innovativ, eller i det minste systematisk, faglig bruk av digital teknologi med klare mål om faglig læring.
For få iPader er ikke det største problemet Det er ikke lenge siden det var en stor debatt om hvorvidt det er en bedre investering (et ord vi for øvrig ikke er særlig fan av i skolesammenheng) å satse på lærere eller nettbrett. For oss er dette en helt meningsløs diskusjon, som minner vagt om Radioresepsjonens dilemma-spalte der en må velge mellom to eller tre håpløse alternativer. Det er fremdeles overraskende for oss at professor Arne Krokan valgte å gå ut med påstander om at den norske skolen vil være bedre tjent med flere iPader enn flere lærere (kronikk i Klassekampen 18. mars 2015). Vi må selvfølgelig ha både utstyr og kvalifiserte lærere. En iPad alene kan ikke bidra til bedre undervisning eller mer læring. Det er dette forskningen også viser, dersom en leser mer enn overskriftene. For eksempel viser en studie fra UiO (Dolonen & Kluge, 2014) at appen Dragonbox, som Simen har veldig god erfaring med i sin undervisning (Spurkland, 2013), ikke i seg selv gjør elevene bedre i algebra. Elevene er helt avhengige av at en dyktig l�
Gå til medietElever på sosiale medier er ikke det største problemet Mange har ytret bekymring over elever som gjør noe annet enn det de kanskje burde i timene, fordi de har tilgang til Internett. Det er også flere nyere norske studier som problematiserer dette (Blikstad-Balas, 2012; Hatlevik, Egeberg, Guđmundsdóttir, Loftsgarden & Loi, 2013; Krumsvik, Ludvigsen & Urke, 2011; Krumsvik, Egelandsdal, Sarastuen, Jones & Eikeland, 2013). Som vanlig er det slik at dårlige nyheter egner seg godt i offentlig debatt, og slike studier får ofte mye medieomtale. Vi vil på ingen måte bagatellisere at det finnes elever som kan velge bort store deler av skolehverdagen til fordel for nettspill og sosiale medier. Det er både alvorlig og uheldig - og det er læreres ansvar å sørge for at elevene ikke har denne muligheten. Tiltaket er imidlertid ikke å forby det digitale, men å bruke det til noe faglig. Vi er overbevist om at nøkkelen til å redusere utenomfaglig bruk av digital teknologi er å øke den faglige bruken (Blikstad-Balas, 2016). Det største IKT-problemet i norske klasserom per i dag er ikke at forskerne i ulike studier finner elever på Facebook og diverse spill i timene, men at de finner altfor få situasjoner der lærere gir reell opplæring i nyttige digitale arbeidsmåter i fagene eller situasjoner der de digitale verktøyene brukes til å redesigne undervisningen slik at det digitale potensialet utnyttes.
Vi anser det altså som et betydelig større problem at mange elever ikke ser ut til å få den digitale kompetansen læreplanen legger opp til, enn at forskningen viser at ansvar for egen læring kombinert med fri tilgang til Internett ikke uten videre gir gode resultater. Det er bred enighet om at målet med Internett i skolen er at det skal bidra til læring. Vi lurer på hvorfor det ikke er større bekymring knyttet til at så få skoler kan vise til innovativ, eller i det minste systematisk, faglig bruk av digital teknologi med klare mål om faglig læring.
For få iPader er ikke det største problemet Det er ikke lenge siden det var en stor debatt om hvorvidt det er en bedre investering (et ord vi for øvrig ikke er særlig fan av i skolesammenheng) å satse på lærere eller nettbrett. For oss er dette en helt meningsløs diskusjon, som minner vagt om Radioresepsjonens dilemma-spalte der en må velge mellom to eller tre håpløse alternativer. Det er fremdeles overraskende for oss at professor Arne Krokan valgte å gå ut med påstander om at den norske skolen vil være bedre tjent med flere iPader enn flere lærere (kronikk i Klassekampen 18. mars 2015). Vi må selvfølgelig ha både utstyr og kvalifiserte lærere. En iPad alene kan ikke bidra til bedre undervisning eller mer læring. Det er dette forskningen også viser, dersom en leser mer enn overskriftene. For eksempel viser en studie fra UiO (Dolonen & Kluge, 2014) at appen Dragonbox, som Simen har veldig god erfaring med i sin undervisning (Spurkland, 2013), ikke i seg selv gjør elevene bedre i algebra. Elevene er helt avhengige av at en dyktig l�
