Dette regnes for å være allmenne sannheter. Sjelden eller aldri nevnes det at det meste vi gjør i planlegging (og i og for seg ellers også!) må ta hensyn til at det handles i en sammenheng. En by er ikke lik en annen by, og en region er ikke en annen lik. Anbefalinger om konkrete tiltak må følgelig ses i kontekst.
I et prosjekt finansiert av Nfr [1] har vi prøvd å belyse hva konteksten betyr for de reisemønstrene vi kan observere.
Vi vet, eksempelvis, at både transportomfanget per person og den enkeltes valg av transportmiddel er forskjellig blant innbyggere i henholdsvis Oslo og Akershus. Dette som en følge av ulike transportinfrastrukturer, ulike bebyggelsesstrukturer (ulik tetthet og ulik bygningstype) og ulike service-strukturer i de to geografiske og administrative områdene.
Vi har lenge visst, etter utallige studier, at jo lengre fra sentrum i en region en person bor, dess lengre reiser vedkommende daglig - og da med bil.
Så entydige har funnene vært at vi har ansett dette som en nesten udiskuterbar sannhet. Innsikten er etablert som en tommelfingerregel som benyttes når råd skal gis i beslutningssituasjoner.
Men kanskje er det ikke helt slik dersom vi ser nøyere etter? Er det slik at variasjoner i den enkelte byregionens fordeling av boliger og arbeidsplasser over regionens areal, gjør at etablerte læresetninger om transportatferd må nyanseres og gjøres betinget av den lokale bystrukturen?
Er det kanskje ikke alltid slik at innbyggerne i en region har økende daglig transportomfang og tiltakende bruk av bil ved ulike reiseformål dess større avstand fra regionens hovedsentrum boligen deres er lokalisert?
Vi vet at vi sjelden reiser bare for å reise. Vi reiser for å nå reisemål der v
