Fagpressenytt

Men når belastningen blir for stor og du selv trenger hjelp, er det ingen som fanger deg opp. Det synes jeg var så vondt å kjenne på.
Slik beskriver politibetjent Vladimir Podbarac Martinsen tiden i etterkant av det han opplevde på jobb for over to år siden.
Han rykket tidlig ut på oppdraget hvor en 65 år gammel mann skjøt og drepte sine døtre, Katrine Nordli (30) og Victoria Nordli (24), samt sitt 10 måneder gamle barnebarn, Emily Nordli Andresen, i et hus i Skogbygda.
Tragedien gikk inn på en hel nasjon. På Eidsvoll politistasjon i Øst politidistrikt, mistet de også en kollega den dagen. Katrine var politi, og huskes som en omsorgsfull, blid og hjelpsom person.
Vladimir var den første politibetjenten på åstedet etter trippeldrapet.
Vi møter ham hjemme på Romerike, hvor han og kona Camilla tar oss imot. Vi er her for å snakke om hva han opplevde den dagen, men først og fremst for å høre om alt som har gått galt i tiden etterpå.
Å stille opp i Politiforum har vært et vanskelig valg for Vladimir.
– De siste to årene har vært blant de tøffeste i mitt liv, og det koster meg mye å være så åpen. Men jeg gjør det fordi jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot manglende oppfølging etter krevende oppdrag. For jeg vet hvor langt mine kollegaer er villige til å strekke seg i jobben for at andre skal ha det bra, og ingen av dem bør bli stående alene når de selv trenger hjelp, slik jeg ble.
ALENE I BILEN
Den 23. januar 2024 starter som de fleste andre for Vladimir. Det er januar og snøen har lagt seg over store deler av Østlandet.
Han tusler ut døren klokken 08.00 og setter seg inn i bilen. Han skal på jobb for utrykningspolitiet (UP), hvor han er inne i sitt femte strake år.
Vanligvis har han en fast makker å kjøre med, men denne tirsdagen har makkeren et sykt barn og Vladimir må derfor kjøre alene.
En trafikkontroll er første post på programmet. Til sammen skulle de være tre stykker på kontrollen, men andre gjøremål sørger for at Vladimir blir værende der alene. Men han rekker ikke å gjøre stort, for etter få minutter kaller operasjonssentralen opp tre patruljer samtidig. Det gjør at Vladimir spisser ørene litt ekstra.
En mann har ringt inn til politiet og sagt at han har drept barna sine.
Vladimir får høre adressen og skjønner at han kommer til å være først på stedet. Han hiver laseren i baksetet, bevæpner seg og tar med hjelmen i bilen. Underveis blir det formidlet at adressen kan tilhøre kollegaens foreldre.
Fra innsatsleder blir det skissert tre scenarioer over sambandet mens Vladimir kjører: Enten er gjerningsmannen i drift utendørs, i drift innendørs eller så har han skutt seg selv.
– Jeg er i PLIVO-modus, selv om oppdraget aldri ble definert som det fra operasjonssentralen, sier han.
Innringeren er dessuten en dreven jeger, med mye våpen hjemme.
– Jeg tenkte at det blir skuddveksling. Det blir meg eller ham nå, for jeg er jo alene. Jeg må bare stole på mine ferdigheter og gjøre det jeg har trent på i så mange år, sier Vladimir, og fortsetter:
– Den tanken at jeg kan dø på jobb har jeg ofte hatt når jeg går ut døra hjemme og sier ha det til jentene mine. Da er den tanken med meg.
SIKKER PÅ Å BLI SKUTT
Vladimir har over 16 års erfaring fra operativ polititjeneste og har tilbragt utallige dager og timer på skytebanen.
– Men det er noe annet når du kjører bil med en MP5 mellom beina. Da er det på ekte. Samtidig er det så mye adrenalin, så jeg klarer liksom ikke å tenke på den redselen jeg egentlig har og hva jeg er i ferd med å utsette meg selv for.
Etter 11 minutters kjøring er han på plass. Noen minutter senere kommer også en patrulje fra Innlandet. Vladimir kjører først sakte forbi huset, og ser masse sot på innsiden av vinduene. Han deler informasjonen på sambandet, før han går ut av bilen.
– Da er jeg 100 prosent sikker på at jeg skal bli skutt. Jeg vet jo ikke hvor han er.
Vladimir søker dekning bak en betongsøyle utenfor huset og etablerer seg bak den. En kollega kommer til og tar den andre søyla. De anroper, men ingen svarer.
Flere patruljer og brannvesen kommer også. De går på døren, som er låst.
Det velter ut røyk når de bryter den opp. Røykdykkerne stormer inn.
Vladimir stopper opp i fortellingen. Av hensyn til de pårørende ønsker han ikke å gå detaljert inn på det han får se de neste minuttene. Synet har gjort sterkt inntrykk på ham.
– JEG FÅR PANIKK
Når oppdragets mest kritiske fase er over og ofrene er hentet ut, merker Vladimir at klokken hans vibrerer. Den er koblet opp mot telefonen og det er hans nærmeste leder i UP som gjentatte ganger har forsøkt å nå ham.
Lederen sitter på Gjøvik og har lest operasjonsloggen. Der ser han at Vladimirs patrulje er på stedet, samtidig som det står «skudd avfyrt». Han har ringt Vladimirs makker, som har fortalt at han er alene i bilen.
– Jeg merket en lettelse i stemmen hans når jeg ringte ham tilbake. Jeg tror han var bekymret for meg, sier Vladimir.
Lederen gir Vladimir beskjed om å «ta tiden til hjelp». For dette vil ta lang tid å bearbeide. Men der og da forstår ikke Vladimir omfanget.
– Jeg følte meg helt fin og tenkte «hva er det du snakker om?».
Politi, ambulanse og brannvesen som var involvert i oppdraget får beskjed om å samle seg på øvingssenteret på Hvam. På vei dit kommer det en reaksjon. Vladimir kjenner et voldsomt ubehag i brystet.
– Jeg blir veldig engstelig og redd. Jeg får panikk. Skjelver i kroppen. Jeg har ikke kontroll på kroppen min og begynner å gråte. Jeg gråter hele veien. Det er snakk om en kjøretur på litt over en halvtime.
Jeg klarer ikke å kontrollere meg.
Alle etatene hadde en felles debrief, og en debrief hver for seg.
– Men vi hadde aldri noen én til énsamtale hvor noen snakket direkte til meg.
Det savner jeg, sier Vladimir.
REAGERTE PÅ ØVELSE
Han kom hjem sent den kvelden, men var på jobb igjen neste dag, og ting var tilsynelatende som normalt. Kona Camilla ble ikke nevneverdig bekymret da hun forsto at mannen hadde vært på det helt spesielle oppdraget.
– Han er alltid på de verste oppdragene. Han var blant annet på raset i Gjerdrum og det har alltid gått bra før. Så jeg har ofte lurt på hva han egentlig er laget av, sier hun.
Én uke senere var det tilbake til Hvam for innsatspersonelltrening. For å være operativt godkjent kreves det over 50 timer slik trening i året.
– Da var det en vanlig øvelse hvor patruljen får melding om husbråk, men så kommer du på stedet og så er det noe annet. Da må du handle ut fra den forutsetningen du har fått. Ved åpning av døren ble det i dette tilfellet avdekket en dukke «Jeg tenkte at det blir skuddveksling. Det blir meg eller ham nå, for jeg er jo alene.» iscenesatt som knivstukket. Jeg skulle inn døra i leiligheten, og så bare stopper jeg helt opp. Jeg bare frøs. Da tror jeg kollegaen min skjønte det, så han bare dro meg til side og gikk rett på dukka for å starte førstehjelp. Jeg har aldri kjent på den kroppslige reaksjonen tidligere.
Vladimir forstår at en pause er nødvendig. Hendelsen i Skogbygda har gått mer inn på ham enn han forstår. Han har opplevd mye, men dette er noe annet.
42-åringen er født og oppvokst i Kroatia og var syv år da krigen på Balkan startet.
Tidlig måtte han ta voksenrollen for å erstatte en far som var tvunget til å dra ut og krige. Som 14-åring kom han til Norge, hvor han bodde tre år på asylmottak. Dagen før opptaket til Politihøgskolen, døde lillebroren i en motorsykkelulykke, bare 19 år gammel.
– Så Politihøgskolen var «heavy shit» for meg, for å si det sånn.
TRE PSYKOLOGTIMER
Etter øvelsen på Hvam blir han sykmeldt for en liten periode. Den første uken er det flere som ringer og spør hvordan han har det. Kollegastøtten er blant dem.
– Jeg føler at støtten fra mine nærmeste kollegaer alltid har vært der. De har sendt meldinger, kommet hjem til meg og vist et tydelig ønske om å ha meg tilbake i jobb.
Den støtten har betydd mye, understreker Vladimir.
Men ettersom tiden gikk og han begynte å isolere seg mer og mer, uteble naturlig nok nærheten til kollegaene. Oppfølgingen fra ledelsen uteble også, ifølge Vladimir.
– Den var OK første uken etter hendelsen. Etter det ble det gradvis stille, og i praksis opplever jeg svært lite systematisk oppfølging.
Den første uken får han melding fra sin daværende stasjonssjef, som sier hun skal bestille psykologtime til Vladimir gjennom bedriftshelsetjenesten. Han møter opp på Ullevål stadion, hvor han har totalt tre timer med psykolog.
– Jeg følte ikke at det ble noen match i det hele tatt. Så etter den tredje timen takket jeg pent for meg.
Det har da gått over én måned siden oppdraget i Skogbygda. Vladimir merker at han mer eller mindre blir overlatt til seg selv. Lederen