Fagpressenytt

Han brukte bleier, manglet tenner og var uten språk. Slik var tilstanden da Helge Sandvig døde i smitteisolat for tre og et halvt år siden.
Nå er fortellingen om årene med pappas demens blitt bok, ført i pennen av datteren. Helene Sandvig forteller at Et sakte farvel er skrevet her ved kjøkkenbordet.
- Jeg er jo mamma, forklarer hun om hvorfor hun valgte å jobbe hjemme med boken.
NRK-journalisten var i årevis å se i helsemagasinet Puls. Enda mer synlig ble hun i tv-serien Helene sjekker inn. Heder fulgte med; Gullruten kåret henne til beste kvinnelige programleder i 2018.
Nå vises tredje og siste sesong av serien. Sandvig har møtt beboere og ansatte i alskens institusjoner, fra sykehjem og hospits til hospice og fengsel.
Da faren kom på sykehjem, visste hun det: Hun måtte skrive om det familien opplevde. Men ikke ennå.
- Det var så mye jeg reagerte på. Som jeg ikke klarte å ta tak i. Det var for nært da vi var oppi det.
Hun plasserer den viltre blandingsvalpen Milo i buret og den rolige trekkhunden Uno i hundesengen. Side om side ligger de i stuedelen av det store rommet.
Kurven som står på bordet, er fylt med journalutskrifter og notater. Dagboken med et påklistret bilde av faren har håndskrevne godord og hjerter fra dem som besøkte ham den siste tiden.
I to år etter hans død sto kurven urørt. Julen 2017 orket Sandvig å ta den frem. Så var hun i gang.

SKAL PAPPA VISES PÅ TV?
Sandvig er vokst opp øst i Oslo med journalistfar, sykepleiermor og fire søsken, inkludert sin eneggede tvillingsøster, som er intensivsykepleier. Nå bor Helene på vestkanten med mann og tre døtre på 16, 14 og 10.
- Visste søsknene dine at du ville fortelle om far og demensen?
- Det gjorde de. Vi hadde de samme rundene som vi hadde før Puls publiserte musikksaken.
Det var i 2014 hun var i ruten med far på sykehjemmet. Poenget var å vise hvordan sykepleieren og musikeren Gina Nordby vekket gjenklang hos demente når hun sang svisker som «Love me tender».
Men først hadde søstrene diskutert med de tre eldre brødrene: Er det riktig å gjøre det?
- Først sa de: «Ikke gjør det. Skal pappas gamle kolleger i Aftenposten se ham sånn? Sjaber i en sykeseng?»
Så tenkte de videre: «Hvordan var han før?» Jo, utadvendt og en som kjempet for menneskeverdet.
- Gina løftet frem mennesket bak demensen, og det øyeblikket viste vi på tv. Jeg angrer ikke på det. Men man kan jo ikke vite sikkert om far ville likt det.
- Er det like følsomt å vise ham frem i tekst som på tv?
- Jeg setter ord på det tabubelagte. Det er drivkraften.
Hun tror han ville sagt: «Fytte faen, hva de utsetter meg for.» - Han var allt