Gravplassen
05.12.2018
Fagbladet Gravplassen går en spennende tid i møte. I oktober 2019 kan publikasjonen se tilbake på 50 årganger der man har klart å skape et verdifullt rom for norsk gravplasskultur. Verden har alltid vært moderne, ut fra sin tid. Nå planlegger vi nye 50 år med faget i fokus.
Vårt fagblad har hatt et sterkt fotfeste i det faglige. Gjennom snart 50 år har bladet vist sin styrke ved å rette søkelyset mot behovet for en god gravplassforvaltning.
Bladet har blitt et organ som belyser forvaltningen og dens utfordringer. Sett i lys av lover og regler. Sett i lys av praktisk forvaltning. Sett i lys av økonomi. Kort sagt:
De utfordringene man møter på lokalt plan.
Vi, som gjennom en årrekke har arbeidet med «faget», har også sett tilbake på hva man var opptatt av i starten av foreningens eksistens, som ble etterfulgt av etableringen av et fagrelatert blad. Det man kan siffer at i starten var det lite «utenomsnakk». Da gikk man rett på sak. En annen ting som også er viktig å ha i betraktning, er at likheten 50 år tilbake og i dag er slående. Det var de samme utfordringene man var opptatt av.
Fagbladet ble dermed et viktig medium for å knytte forvaltningene sammen.
I dag er vi kanskje mer opptatt av å vise til praktiske eksempler på hva som skjer innenfor forvaltningene. Hvilke konkrete utfordringer de møter i forhold til eksisterende lovverk. Et godt eksempel på det er artikkelen vi i denne utgaven presenterer, om kolumbarium. Dette var de opptatt av også i 1970. Karen Reistad beskriver dette i en artikkel i det aller første nummeret av bladet. Hun var idéskaperen av foreningen og når man ser tilbake på hennes virke, blir hun betraktet som en av de viktigste personene innenfor etterkrigstidas gravplassforvaltning.
Hun var en pådriver for Gravplassforeningen, hun var også viktig da man ønsket å etablere et eget organ for alle dem som arbeidet for våre gravplasser.
Knytter sammen forvaltningene Gravplassen skulle dermed vise seg å bli et viktig medium for å knytte sammen forvaltningene. For mennesker som var opptatt av de samme problemene og som hadde lokale utfordringer i alle kroker av Norge.
Norsk forening for gravplasskultur har funnet sin plass. Likeså foreningens fagblad. Vi skal være en stemme for dem som har sitt daglige virke på gravplassen. Nye 50 år ligger foran oss. Gjennom de siste tiårene har det vært en revolusjon innenfor en mediaverden som har blitt mer og mer digital. Vi ønsker nå å tilnærme oss den virkeligheten. Det gjør vi ved å utrede våre muligheter for å synliggjøre oss enda mer i samfunnsdebatten innen fagfeltet.
For å få en hørbar stemme er vi nødt til å se nærmere på digitale løsninger og muligheter.
Det betyr ikke at det skal gå ut over bladet, men tvert i mot være et nyttig supplement.
Begge veier. På den måten kan vi delta i den åpne samfunnsdebatten, være med å ytterligere påvirke beslutningstakerne.
Et viktig aspekt for et fagblad som nå skal runde de første 50 årene, er å stoppe opp litt og kanskje se seg tilbake. Det vil vi også gjøre.
I våre fire nummer i 2019 tar vi en titt over skulderen, og ser nærmere på en milepælene fra de 50 første årene.
Gikk litt fort i svingene - vi beklager
Det hender at det går fort i svingene, også for oss som sitter i redaksjonen for vårt fagblad. I det siste nummeret av Gravplassen hadde det sneket seg inn noen unødvendige feil. Det beklager vi veldig. Først var det gitt feil navn til Trond Knapp Haraldsen som er seniorforsker ved Norsk institutt for bioøkonomi på Ås.
Ikke nok med det, det skjedde også en forveksling med fornavnet til Ingrid Marie Eidsten. Hun er styremedlem i foreningen.
Håvard er og blir Håvard, vi valgte også å gi Håvard Russnes et nytt etternavn.
Som om ikke disse feilene var nok, ble Hof kirkegård plassert i Vestfold.
Korrekt er at den ligger i Hedmark, nærmere bestemt i Solør kommune.
Vi beklager naturligvis dette, og lover å skjerpe oss i tiden som kommer. Det bør jo være unødvendig med slike feil for å skjerpe seg, men enkelte ganger kan det gå litt fort i svingene.
-red. -
Les opprinnelig artikkelBladet har blitt et organ som belyser forvaltningen og dens utfordringer. Sett i lys av lover og regler. Sett i lys av praktisk forvaltning. Sett i lys av økonomi. Kort sagt:
De utfordringene man møter på lokalt plan.
Vi, som gjennom en årrekke har arbeidet med «faget», har også sett tilbake på hva man var opptatt av i starten av foreningens eksistens, som ble etterfulgt av etableringen av et fagrelatert blad. Det man kan siffer at i starten var det lite «utenomsnakk». Da gikk man rett på sak. En annen ting som også er viktig å ha i betraktning, er at likheten 50 år tilbake og i dag er slående. Det var de samme utfordringene man var opptatt av.
Fagbladet ble dermed et viktig medium for å knytte forvaltningene sammen.
I dag er vi kanskje mer opptatt av å vise til praktiske eksempler på hva som skjer innenfor forvaltningene. Hvilke konkrete utfordringer de møter i forhold til eksisterende lovverk. Et godt eksempel på det er artikkelen vi i denne utgaven presenterer, om kolumbarium. Dette var de opptatt av også i 1970. Karen Reistad beskriver dette i en artikkel i det aller første nummeret av bladet. Hun var idéskaperen av foreningen og når man ser tilbake på hennes virke, blir hun betraktet som en av de viktigste personene innenfor etterkrigstidas gravplassforvaltning.
Hun var en pådriver for Gravplassforeningen, hun var også viktig da man ønsket å etablere et eget organ for alle dem som arbeidet for våre gravplasser.
Knytter sammen forvaltningene Gravplassen skulle dermed vise seg å bli et viktig medium for å knytte sammen forvaltningene. For mennesker som var opptatt av de samme problemene og som hadde lokale utfordringer i alle kroker av Norge.
Norsk forening for gravplasskultur har funnet sin plass. Likeså foreningens fagblad. Vi skal være en stemme for dem som har sitt daglige virke på gravplassen. Nye 50 år ligger foran oss. Gjennom de siste tiårene har det vært en revolusjon innenfor en mediaverden som har blitt mer og mer digital. Vi ønsker nå å tilnærme oss den virkeligheten. Det gjør vi ved å utrede våre muligheter for å synliggjøre oss enda mer i samfunnsdebatten innen fagfeltet.
For å få en hørbar stemme er vi nødt til å se nærmere på digitale løsninger og muligheter.
Det betyr ikke at det skal gå ut over bladet, men tvert i mot være et nyttig supplement.
Begge veier. På den måten kan vi delta i den åpne samfunnsdebatten, være med å ytterligere påvirke beslutningstakerne.
Et viktig aspekt for et fagblad som nå skal runde de første 50 årene, er å stoppe opp litt og kanskje se seg tilbake. Det vil vi også gjøre.
I våre fire nummer i 2019 tar vi en titt over skulderen, og ser nærmere på en milepælene fra de 50 første årene.
Gikk litt fort i svingene - vi beklager
Det hender at det går fort i svingene, også for oss som sitter i redaksjonen for vårt fagblad. I det siste nummeret av Gravplassen hadde det sneket seg inn noen unødvendige feil. Det beklager vi veldig. Først var det gitt feil navn til Trond Knapp Haraldsen som er seniorforsker ved Norsk institutt for bioøkonomi på Ås.
Ikke nok med det, det skjedde også en forveksling med fornavnet til Ingrid Marie Eidsten. Hun er styremedlem i foreningen.
Håvard er og blir Håvard, vi valgte også å gi Håvard Russnes et nytt etternavn.
Som om ikke disse feilene var nok, ble Hof kirkegård plassert i Vestfold.
Korrekt er at den ligger i Hedmark, nærmere bestemt i Solør kommune.
Vi beklager naturligvis dette, og lover å skjerpe oss i tiden som kommer. Det bør jo være unødvendig med slike feil for å skjerpe seg, men enkelte ganger kan det gå litt fort i svingene.
-red. -
