Gravplassen
09.12.2019
Fagbladet har utviklet seg mye på sine 50 årganger.
«Et av midlene i arbeidet mot de mål Landslaget for kirkegårdskultur har satt seg, er en fast publikasjon som medlemsblad for landslaget,»
skrev Anders Kvam i forordet til den første utgaven av bladet som utkom høsten 1970 under navnet «Kirkegårdskultur».
Kvams ord står fortsatt ved lag.
Teksttungt og svart-hvitt
Utgavene av Kirkegårdskultur fra 1970-1986 ser like ut. Det beige omslaget inneholder bladets navn, utgavenummer og omrisset av et solkors. Formatet var mindre enn i dag, med mer tekst i mindre skrift. Bildene var i svart-hvitt. Med dagens øyne, kan disse eldre utgavene virke noe gammelmodige.
Men en titt på artiklene antyder at det er presentasjonen av stoffet som har endret seg mest. Ikke temavalgene. Titlene fra den aller første utgaven i 1970, som «Planløsning for en gravplass», «Askefellesgrav» og «Gravkultur vinterstid», antyder at livet på gravplassene våre ikke var så grunnleggende ulikt da som nå.
Fargene kommer
I 1987 får omslaget farge for første gang. Og året etter dukker de første forsidebildene opp. Disse er riktignok fortsatt i svart-hvitt, liksom bildene inne i bladet. Men noe farge har sneket seg inn, i form av litt fargelagt tekst.
Den drastiske forandringen skjer i 1998. Foreningen setter ut produksjonen til profesjonelle aktører (Tidsskriftforlaget, ScandMedia og til slutt Alf Bergin). Bladet blir medlem av Fagpressen. Det skifter navn fra Kirkegårdskultur til Kirkegården, formatet forstørres til slik det er i dag, og utgivelsen øker til fire utgaver i året. Forsidebildet får mer plass, og fargebildene fortrenger svarthvittbildene. Det er i 1998 bladet for første gang ligner det bladet du sitter med i hånden nå.
Årsaken var så enkel som at Aud Wefald, som hadde vært redaktør, gikk over i ny jobb, og ingen andre i foreninga kunne ta på seg oppgaven med å redigere bladet. Da vi gikk fra intern til ekstern produksjon, ble det derfor naturlig å satse mer på bladet vårt, sier kontorleder Synnøve H. Sira som også den gang jobbet i foreningas sekretariat.
En forutsetning for denne kostbare satsingen, var økte inntekter fra annonsesalg.
Vil fortsette å utvikle seg
I 2017 skifter bladet igjen navn. Denne gangen fra Kirkegården til det livssynsnøytrale Gravplassen. Høsten 2019, i bladets 50. årgang, var tida moden for å ta steget over i den digitale verden. Under høstens Fagdager i Hardanger, ble Gravplassens nettutgave lansert med hilsen fra kulturminister Trine Skei Grande.
Med et opplag på 1300 eksemplarer, er 50-åringen fortsatt et levende og viktig fagblad for sine lesere landet rundt.
Papirutgaven og nettutgaven skal utfylle hverandre i årene framover, sier Alf Bergin, som har sittet i redaktørstolen siden 2001 og med det blitt bladets lengstsittende redaktør.
Papirutgaven vil med jevne mellomrom få ny design. Det er viktig å endre seg for å holde på interessen. Bladet må følge med i tiden, understreker han.
Og som fagbladets 50-årige historie viser, har Gravplassen evnet å endre seg i takt med tida.
Les opprinnelig artikkelskrev Anders Kvam i forordet til den første utgaven av bladet som utkom høsten 1970 under navnet «Kirkegårdskultur».
Kvams ord står fortsatt ved lag.
Teksttungt og svart-hvitt
Utgavene av Kirkegårdskultur fra 1970-1986 ser like ut. Det beige omslaget inneholder bladets navn, utgavenummer og omrisset av et solkors. Formatet var mindre enn i dag, med mer tekst i mindre skrift. Bildene var i svart-hvitt. Med dagens øyne, kan disse eldre utgavene virke noe gammelmodige.
Men en titt på artiklene antyder at det er presentasjonen av stoffet som har endret seg mest. Ikke temavalgene. Titlene fra den aller første utgaven i 1970, som «Planløsning for en gravplass», «Askefellesgrav» og «Gravkultur vinterstid», antyder at livet på gravplassene våre ikke var så grunnleggende ulikt da som nå.
Fargene kommer
I 1987 får omslaget farge for første gang. Og året etter dukker de første forsidebildene opp. Disse er riktignok fortsatt i svart-hvitt, liksom bildene inne i bladet. Men noe farge har sneket seg inn, i form av litt fargelagt tekst.
Den drastiske forandringen skjer i 1998. Foreningen setter ut produksjonen til profesjonelle aktører (Tidsskriftforlaget, ScandMedia og til slutt Alf Bergin). Bladet blir medlem av Fagpressen. Det skifter navn fra Kirkegårdskultur til Kirkegården, formatet forstørres til slik det er i dag, og utgivelsen øker til fire utgaver i året. Forsidebildet får mer plass, og fargebildene fortrenger svarthvittbildene. Det er i 1998 bladet for første gang ligner det bladet du sitter med i hånden nå.
Årsaken var så enkel som at Aud Wefald, som hadde vært redaktør, gikk over i ny jobb, og ingen andre i foreninga kunne ta på seg oppgaven med å redigere bladet. Da vi gikk fra intern til ekstern produksjon, ble det derfor naturlig å satse mer på bladet vårt, sier kontorleder Synnøve H. Sira som også den gang jobbet i foreningas sekretariat.
En forutsetning for denne kostbare satsingen, var økte inntekter fra annonsesalg.
Vil fortsette å utvikle seg
I 2017 skifter bladet igjen navn. Denne gangen fra Kirkegården til det livssynsnøytrale Gravplassen. Høsten 2019, i bladets 50. årgang, var tida moden for å ta steget over i den digitale verden. Under høstens Fagdager i Hardanger, ble Gravplassens nettutgave lansert med hilsen fra kulturminister Trine Skei Grande.
Med et opplag på 1300 eksemplarer, er 50-åringen fortsatt et levende og viktig fagblad for sine lesere landet rundt.
Papirutgaven og nettutgaven skal utfylle hverandre i årene framover, sier Alf Bergin, som har sittet i redaktørstolen siden 2001 og med det blitt bladets lengstsittende redaktør.
Papirutgaven vil med jevne mellomrom få ny design. Det er viktig å endre seg for å holde på interessen. Bladet må følge med i tiden, understreker han.
Og som fagbladets 50-årige historie viser, har Gravplassen evnet å endre seg i takt med tida.
