Hensikt: Formålet med studien var å få utvidet innsikt i hvordan det oppleves å leve med cytostatikaindusert perifer nevropati.
Metode: Studien har et kvalitativt design. Vi gjennomførte semistrukturerte dybdeintervjuer med åtte deltakere som alle hadde symptomer på perifer nevropati mer enn ett år etter avsluttet cytostatikabehandling. De transkriberte intervjuene ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Studiens funn er diskutert i lys av Antonovskys begrep «opplevelse av sammenheng».
Resultat: Analysen resulterte i det overordnede temaet «Endret liv». To hovedkategorier kom frem: «Kroppslige endringer» og «Lære å leve med». Underkategorier viste ulike aspekter av disse. Kroppslige endringer påvirket dagliglivets og livgivende aktiviteter. Forhold som hadde betydning for hvordan de lærte seg å leve med endringene, var ulike tilpasninger til en ny normal, hvilken innstilling de hadde til utfordringene de møtte, og en aksept for at bivirkningen var en pris de måtte betale for å overleve kreftsykdommen. Samtidig hadde de forventninger om at hverdagen ville bli som før kreftbehandlingen. Det gjorde det vanskeligere å akseptere at livet var endret.
Konklusjon: Det er viktig at helsepersonell har kunnskap om hvordan seneffekten cytostatikaindusert perifer nevropati kan påvirke hverdagen hos de som rammes. For at pasientene skal mestre en endret tilværelse som følge av kreftbehandling på en bedre måte, bør helsepersonell forberede dem på at livet kanskje ikke blir som før.
Referer til artikkelen
Svindseth J, Ellingsen S, Bruvik F. Å leve med cytostatikaindusert perifer nevropati. Sykepleien Forskning. 2023; 18(93305):e-93305. DOI: 10.4220/Sykepleienf.2023.93305
Introduksjon
Kreftbehandlingen er stadig i utvikling og har ført til økt overlevelse ved mange kreftsykdommer. Dessverre opplever mange bivirkninger eller komplikasjoner i etterkant av behandlingen. De defineres som seneffekter dersom de vedvarer eller opptrer mer enn ett år etter avsluttet behandling (1).
Noen typer cytostatika kan medføre skader på perifere nerver. Slik skade omtales som «cytostatikaindusert perifer nevropati» (CIPN). Nevrotoksiske cytostatika innbefatter platinaforbindelser, vinca-alkaloider og taxaner, som benyttes til å behandle vanlige kreftsykdommer. Det medfører at CIPN rammer mange kreftpasienter (2).
CIPN oppstår primært i hender og føtter, og pasienter beskriver hovedsakelig sensoriske symptomer som nummenhet, parestesier, smerter og hypersensitivitet for mekaniske eller kalde stimuli (2). Selv om CIPN er forbigående hos mange, anslås det at rundt 30 prosent vil ha symptomer mer enn ett år etter avsluttet behandling (3). Det er usikkert om langtidseffektene er reversible (4).
CIPN kan føre til redusert fysisk funksjon med økt fallfare (5), redusert livskvalitet (6) samt økt psykologisk stress og redusert søvnkvalitet (7). Det er ikke funnet effektive forebyggende eller behandlende tiltak mot CIPN (8). Den beste forebyggende strategien er å redusere dosen eller stoppe behandlingen med det nevrotoksiske medikamentet, noe som kan påvirke tumorkontroll og overlevelse (2).
I kvalitative studier fremkommer det at opplevelsen av CIPN er vanskelig å beskrive fordi symptomene er uklare (9-11). En metasyntese fra 2017 (12) viste at CIPN hadde inngripende og skadelig effekt på pasientenes liv, både hjemme, på arbeid, i sosiale sammenhenger og ved fritidsaktiviteter. En nyere dansk studie (13) blant kreftoverlevere viste at symptomene kunne være vanskelige å ignorere. Symptomene ga kreftoverleverne en følelse av å være syk, selv om de var kurert for kreftsykdommen. Begrensningene i hverdagen påvirket livsgleden.
En studie viste også at pasientene ikke opplevde CIPN som viktig før symptomene ble fremtredende og det var usikkert om de ville gå over (10). Andre har pekt på mangelfull informasjon (12) og at pasienter har følt seg overlatt til seg selv i håndteringen av symptomene (14).
Det er også vist at noen tilpasset seg eller ble vant til de langvarige symptomene (10, 15), og utviklet ulike strategier for å redusere påvirkningen CIPN hadde på hverdagen (16).
Antonvsky (17) vektla hva som fremmer helse, fremfor årsakene til sykdom. Han utviklet begrepet «opplevelse av sammenheng» (OAS), som er knyttet til en persons evne til å mestre og tilpasse seg ulike livsutfordringer. Begrepet OAS består av kjernekomponentene «begripelighet», «håndterbarhet» og «meningsfullhet». Forskning har vist en klar sammenheng mellom OAS og opplevd helse og livskvalitet (18, 19). En sterk OAS kan derfor ha betydning for hvordan man lever med ulike helseplager, som for eksempel seneffekter etter kreftbehandling.
Ifølge Tanay og medarbeidere (12) kan forskjeller i struktur og leveranse av helsetjenester føre til ulik forståelse og håndtering av CIPN. Det er gjennomført få kvalitative studier som utforsker pasienters erfaring med CIPN
