Niclas Hammarström
I kaoset der skadde, vettskremte og til og med døende Utøya-ungdommer nådde land, måtte paramedic Håvard stå støtt i stormen.
{/p}
{P4125936}
Werner Juvik
{/p}
Det var Håvard Larsens første feriedag, sommeren 2011. Dagen etter skulle familien på fire til Romsdalen, men på sin første fridag dro Håvard på Ringeriksbadet og svømte. I bilen på vei til svømmehallen meldte radioen om en eksplosjon i regjeringskvartalet i Oslo. Da han var på vei hjem, hadde saken utviklet seg. Nå snakket nyhetsoppleseren om ei bombe. Det første Larsen gjorde da han kom hjem var å slå på nyhetskanalen og slenge seg på sofaen. Sånn han husker det, ringte telefonen i samme øyeblikk. Han kan fortsatt gjengi kollegaens ord nøyaktig: «Det skytes på Utøya. Mange er drept. Det skytes fortsatt. Du må komme på jobb med en gang.»
- Jeg var i skoa og på vei ut døra, før samtalen var over, sier Håvard.
Det fins et bilde, tatt av en svensk fotograf om kvelden 22. juli 2011: I enden av en smal vei, helt nede ved bredden av Tyrifjorden har flere titalls mennesker, ambulanser og et helikopter klemt seg sammen. Midt i mengden står Håvard Larsen. Bildet er tatt på så lang avstand at du ikke kan se det, men på Håvards vest står det «Innsatsleder».
I ambulansetjenesten er regelen at den eldste i den første ambulansen, får oppdraget som innsatsleder på et skadested. Ei gruppe kolleger og en innsatsleder var allerede på Utøykaia, men de vanskelige arbeidsforholdene gjorde at Håvard, makkeren og flere andre ble sendt til Elstangen ved Tyrifjorden for å etablere mottak av skadde.
- Det var ingen som ropte om å få rollen som innsatsleder den dagen. Siden jeg både var elds
