Foto: Ola Sæther
I den akademiske verden er en stilling som professor et vanlig karrieremål, og siden det sjelden utlyses professorater, er muligheten til å søke om opprykk den vanligste veien dit. Det gjelder både i Norge og Sverige, skjønt svenskene - i det minste ved de store universitetene - har lagt lista for opprykk høyere enn de nasjonale minimumskravene i Norge.
Det er uansett ingen automatikk i slike opprykk, avgjørelsen skjer i begge land etter en professoral kommisjonsvurdering. Til sjuende og sist er det universitetene selv som fatter avgjørelsen, men at en positiv fagfellevurdering ikke følges, hører til unntakene.
I Sverige vakte det nylig offentlig oppsikt da en profilert dosent i litteraturvitenskap, Johan Lundberg, fikk nei på sin søknad om å bli befordrat til professor ved Stockholms universitet. En årsak som bidro til oppstandelsen, var at Lundbergs søknad var blitt anbefalt (rett nok med noen forbehold) av to sakkyndige litteraturprofessorer, som avga hver sin innstilling.
Likevel sa Lärarförslagsnämnden ved Humanistisk fakultet nei til opprykk for litteraturviteren, som allerede i 1992 disputerte på en avhandling om Harry Martinsons lyrikk. Ettersom Lundberg i tillegg til sitt akademiske virke er kjent som engasjert og polemisk kulturskribent på høyrefløyen, ble mistanken vakt om at avgjørelsen kunne ha politiske undertoner. En lederskribent i konservative Svenska Dagbladet rykket raskt ut med kritikk av avgjørelsen, og selv på Aftonbladets radikale kultursider ble den tolket som en avvisning av en frispråklig, men reaksjonær stemme. I sosiale medier var tonen den samme.
Lundberg anket avgjørelsen
