Publisert tirsdag 16. mai 2023 - 10:14 Del på e-post Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Biolog og professor ved UiT Norges arktiske universitet
Det har kommet ulike reaksjoner på forslaget om å innføre studieavgifter for studenter som kommer fra land utenfor de 30 landene i EØS og Sveits fra høsten av.
Politiske partier, med flertall på Stortinget, argumenterer på sin side for at et redusert antall internasjonale studenter vil bidra til pengeinnsparing og frigjøring av studieplasser som heller kan brukes av norske og europeiske studenter - argumenter som møtes med blandede reaksjoner i universitetsmiljøene og i media.
De internasjonale studentene mener derimot at de forskjellsbehandles. Med høye studieavgifter er det mange som ikke vil ha råd til å studere i Norge. De vil dermed gå glipp av muligheten til å utdanne seg på lik linje med rike studenter, samt muligheten til å enten berike Norge eller hjemlandene sine etter endt utdanning. De som underviser mener også de vil gå glipp av verdifulle ressurser og kulturell kapital om de internasjonale studentene forsvinner fra norske studiesteder.
Slutten for internasjonale studieprogrammer?
Ledelsen ved universitetene prøver nå å prissette utdanninger i det stille.
Når mange av studentene fra land utenfor EØS og Sveits forsvinner, vil kostnadene for utdanningene for de resterende norske og europeiske studentene øke. Dette vil føre til strukturelle endringer og, som vanlig, konflikter.
Mange internasjonale studieprogrammer, der det undervises på engelsk, må trolig legges ned eller slås sammen fordi det rett og slett blir for dyrt å fortsette som før uten denne studentgruppen.
Et dilemma
For folk med dårlig økonomi kan det nok virke underlig at Norge i dag betaler for utdanningen til studenter fra fjerne land uten noen form for gjensidighet. Landene studentene kommer fra, krever selv ofte høye studieavgifter av norske studenter, som Lånekassen subsidierer. Dette kan beskrives som «dobbeltsubsidiering».
Men verden er i stadig endring. Det er økt behov for arbeidskraft i hele EØS, inkludert i Norge, og konkurransen om arbeidskraft er særlig hard i distriktene og utenfor de store byene.
Noen av fremtidens behov vet vi allerede. Det vil være etterspørsel etter arbeidstakere med kompetanse innen helse og omsorg, ingeniør- og teknologiyrker, kreative yrker og i turismenæringen, i tillegg til forskere med kjennskap og engasjement i sitt lokalsamfunn.
Dette peker i motsatt retning, nemlig at vi bør satse på opplæring og utdanning av innvandrere, spesielt for de med sterk norsk ti
