Saddam Hussein tilhørte Baath-partiet og var sunnimuslim, slik alle irakiske ledere tradisjonelt hadde vært før ham. Da han i 1980 gikk til krig mot Iran var det med støtte fra Vesten, men da han ti år senere invaderte Kuwait var det definitivt slutt på støtten.
20. mars 2003 invaderte USA Irak, jaget Saddam og Baath-regimet på flukt og rykket inn landets departementer. General Jay Gardner ble innsatt som administrator, men ble kort tid etter erstattet av diplomaten Paul Bremer.
Bremer hadde vært assistent til utenriksminister Henry Kissinger på 1970-tallet, og han hadde også vært innom USAs ambassade i Norge før han ble antiterrorrådgiver for president Ronald Reagan på 1980-tallet.
I Irak ble han nærmest eneveldig, noe som skulle få et skjebnesvangert utfall.
Startskuddet
Historikere er i dag enige om at Bremers beslutning om å oppløse den irakiske hæren og gjøre 300 000 væpnede menn arbeidsledige, og å sparke 50 000 offentlig ansatte fordi de var medlemmer av Baath-partiet, ble startskuddet på en krig som aldri helt har tatt slutt.
- Bremer gjorde store feil da de forbød Baath-partiet og oppløste hæren. Dette spilte jo rett i hendene på Iran. De hadde ikke styrke til å fjerne Saddam, men det gjorde USA for dem, sier seniorforsker Sverre Lodgaard ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi).
Tidligere Nupi-forsker, diplomat og statssekretær Henrik Thune, som har skrevet bok om Saddam Husseins fall og som nå er tilknyttet Senter for internasjonal konfliktløsning, er enig.
- Det var en dramatisk feilslutning, sier han til NTB.
USAs utvalgte
