Helsefagarbeideren
21.02.2022
Kristiansand kommune har jobbet grundig med konseptet Strømmehaven, og mener de har utviklet en modell for hvordan framtidens demensomsorg bør se ut i Norge.
Bokollektivene i Kristiansand omtales på hjemmesidene som et helt nytt omsorgskonsept for personer med demens. Man skal leve livet ut i boliger der det kjennes som «å være hjemme», omgitt av utearealer og aktivitetstilbud.
I likhet med mange andre, har Kristiansand kommune hentet inspirasjon fra De Hogeweyk i Nederland. Helsefagarbeideren har spurt avdelingsleder og sykepleier Heidi Mitchell og helsefagarbeider Kenneth Langøen hva som gjør Strømmehaven så unikt i Norge.
- Dette er ikke en institusjon. Vi har ingen låste dører, sier Langøen.
Det er altså mulig for alle beboere å gå ut av Strømmehaven, om de ønsker det. Samtidig er stedet utformet på en måte som reduserer utferdstrangen forbi stedets egne arealer. En som ønsker å strekke på beina, åpner døra hjemme og går ut i trygge uteområder. Forbi restauranten ligger en bemannet resepsjon som har oversikt over hvem som kan forlate stedet helt på egenhånd, og hvem det må følges med på.
- Vi kan ikke «holde dem tilbake» med tvang. Lovverket stopper oss i det, fordi de er definert som hjemmeboende, påpeker Mitchell.
Det finnes mange måter å løse slike situasjoner på annet vis. Hun nevner noen, som å holde et øye med dem, eller bistå med å vise veien hjem igjen, tilbake inn i Strømmehaven. Om noen ikke vil, må kanskje kolleger tilkalles. I siste instans de pårørende, og om situasjon blir farlig, eventuelt politi. Noen beboere bruker GPS og kan spores opp om de går for langt.
Om natta er Strømmehaven låst så ingen utenfra kommer inn. De som er inne kan likevel gå ut, og da varsles de ansatte. Ingen beboere forsvinner ut alene.
Det er viktig for Mitchell å understreke at ulåste dører ikke betyr at noen slippes ut på egenhånd, om det ikke er forsvarlig.
Pandemien har så langt lagt en demper på hvor tilgjenge
Gå til medietI likhet med mange andre, har Kristiansand kommune hentet inspirasjon fra De Hogeweyk i Nederland. Helsefagarbeideren har spurt avdelingsleder og sykepleier Heidi Mitchell og helsefagarbeider Kenneth Langøen hva som gjør Strømmehaven så unikt i Norge.
- Dette er ikke en institusjon. Vi har ingen låste dører, sier Langøen.
Det er altså mulig for alle beboere å gå ut av Strømmehaven, om de ønsker det. Samtidig er stedet utformet på en måte som reduserer utferdstrangen forbi stedets egne arealer. En som ønsker å strekke på beina, åpner døra hjemme og går ut i trygge uteområder. Forbi restauranten ligger en bemannet resepsjon som har oversikt over hvem som kan forlate stedet helt på egenhånd, og hvem det må følges med på.
- Vi kan ikke «holde dem tilbake» med tvang. Lovverket stopper oss i det, fordi de er definert som hjemmeboende, påpeker Mitchell.
Det finnes mange måter å løse slike situasjoner på annet vis. Hun nevner noen, som å holde et øye med dem, eller bistå med å vise veien hjem igjen, tilbake inn i Strømmehaven. Om noen ikke vil, må kanskje kolleger tilkalles. I siste instans de pårørende, og om situasjon blir farlig, eventuelt politi. Noen beboere bruker GPS og kan spores opp om de går for langt.
Om natta er Strømmehaven låst så ingen utenfra kommer inn. De som er inne kan likevel gå ut, og da varsles de ansatte. Ingen beboere forsvinner ut alene.
Det er viktig for Mitchell å understreke at ulåste dører ikke betyr at noen slippes ut på egenhånd, om det ikke er forsvarlig.
Pandemien har så langt lagt en demper på hvor tilgjenge
