Fontene forskning
11.06.2019
Hvordan kan utdanningene bidra til å sikre likeverdige tjenester for ulike grupper? Den nye rammeplanen for helse- og sosialfagutdanningene setter krav om at kandidater skal ha kunnskap om integrering, likestilling og ikke-diskriminering med utgangspunkt i blant annet kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksuell orientering.
... Kan likeverdige tjenester sikres gjennom utdanningene ved å ha fokus på marginaliserte grupper, eller bør fokuset være på forhold som hindrer integrering, likestilling og ikke-diskriminering? Kjønn og seksuell orientering er i dag knapt tematisert i sosialarbeiderutdanningene. Med utgangspunkt i ny felles rammeplan, og i undersøkelser om kjønn og seksuell orientering i det sosialfaglige kunnskapsgrunnlaget, presenterer jeg i denne artikkelen teoretiske og pedagogiske innspill til implementering av kjønn og seksuell orientering i undervisning på sosialarbeiderutdanninger. Til sist i artikkelen presenteres eksempler fra kurset «Mangfold og marginalisering. Kjønn, seksualitet, og sosialt arbeid», ved UiT Norges arktiske universitet, som viser hvordan kunnskap om kjønn og seksualitet kan utvikles på sosialarbeiderutdanninger.
Av ny rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene, som gjelder fra 2020/21, fremgår det av § 2-2 (Kunnskaps -og forskningsdepartementet, 2017) at kandidaten etter fullført helse- og sosialfagutdanning skal ha følgende læringsutbytte:
har kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder, slik at kandidaten bidrar til å sikre likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet Jeg argumenterer i artikkelen for at det er nødvendig å sette søkelys på privilegier og maktasymmetrier, da slike perspektiver gir gode inntak til kunnskap som den nye rammeplanen etterspør; kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering.
Kjønn og seksuell orientering i det sosialfaglige kunnskapsgrunnlaget
Kjønn og seksuell orientering er i dag sjelden tematisert i det sosialfaglige kunnskapsgrunnlaget. Dette gjelder både i Norge og internasjonalt (Dunk-West & Hafford-Letchfield, 2018; Giertsen, 2016, 2019; Nothdurfter & Nagy, 2016, 2017; Solberg, 2006).
En undersøkelse av fire norske vitenskapelige sosialfaglige tidsskrifter (Fokus på familien, Fontene forskning, Nordisk Sosialt Arbeid, og Tidsskriftet Norges Barnevern) viser at kun seks artikler (1 prosent) i perioden 2002-2014 omtalte seksuell orientering (Giertsen, 2016). En studie av seksuell orientering på norske heltids bachelorutdanninger i sosialt arbeid viser et enda mindre omfang. I ulike pensumkilder, som artikler og kapitler, tilsvarende 90 sider (0.08 prosent) var seksuell orientering omtalt (Giertsen, 2019).
Det finnes ingen tilsvarende studier av hvordan kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er dekket i det sosialfaglige kunnskapsgrunnlaget. Solberg (2006, s. 148) skriver imidlertid: «En gjennomgang av rammeplanene [for barnevernspedagogutdanningen og sosionomutdanningen] ved hjelp av relevante søkeord tyder ikke på at spørsmål om betydningen av kjønn står sentralt i utdanningene.» Og Korsvik (2017) skriver at kritiske kjønnsperspektiver er bortimot fraværende i den norske sosialfaglige litteraturen.
Når kjønn og seksuell orientering knapt omtales i det sosialfaglige kunnskapsgrunnlaget tilsier det at heteronormative forestillinger sementeres i norsk utdanning av sosialarbeidere. Med heteronormative forestillinger menes forestillinger om at alle er heteroseksuelle og at den naturlige måte å leve på er heteroseksuelt, og samtidig at andre seksuelle orienteringer og alternative kjønnsuttrykk er å regne som unntak eller avvik (Rosenberg, 2002).
At det skilles mellom kjønn, kjønnsidentitet, og kjønnsuttrykk i den nye rammeplanen illustrerer at den følger opp nyere og mer ikke-essensialistiske forståelser av kjønn og seksualitet, til forskjell fra binære og essensialistiske forståelser som preger det sosialfaglige kunnskapsgrunnlaget (Hicks, 2008; McPhail, 2004). For eksempel fjernes transseksualisme nå som sykdomsdiagnose fra den nye internasjonale klassifikasjonen over sykdommer (ICD-11) (Lie & Slagstad, 2018), og samtidig fjernes uttrykket ‘motsatt kjønn' (Jakobsen, 2018). Et mer komplekst begrepsapparat innbyr til undervisning som vektlegger hvordan kjønn og seksuell orientering konstrueres.
Anti-undertrykkende undervisning
For å sette min argumentasjon inn i et større teoretisk landskap vil jeg nedenfor redegjøre for ulike strategier i anti-undertrykkende undervisning, slik de presenteres og diskuteres av Kumashiro i boken Troubling Education (2002).
Den første strategien er Undervisning for ‘de andre'. Med ‘de andre' menes grupper som tradisjonelt marginaliseres, som er andre i forhold til normen. Virkemidlet ut fra en slik
Les opprinnelig artikkelAv ny rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene, som gjelder fra 2020/21, fremgår det av § 2-2 (Kunnskaps -og forskningsdepartementet, 2017) at kandidaten etter fullført helse- og sosialfagutdanning skal ha følgende læringsutbytte:
har kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder, slik at kandidaten bidrar til å sikre likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet Jeg argumenterer i artikkelen for at det er nødvendig å sette søkelys på privilegier og maktasymmetrier, da slike perspektiver gir gode inntak til kunnskap som den nye rammeplanen etterspør; kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering.
Kjønn og seksuell orientering i det sosialfaglige kunnskapsgrunnlaget
Kjønn og seksuell orientering er i dag sjelden tematisert i det sosialfaglige kunnskapsgrunnlaget. Dette gjelder både i Norge og internasjonalt (Dunk-West & Hafford-Letchfield, 2018; Giertsen, 2016, 2019; Nothdurfter & Nagy, 2016, 2017; Solberg, 2006).
En undersøkelse av fire norske vitenskapelige sosialfaglige tidsskrifter (Fokus på familien, Fontene forskning, Nordisk Sosialt Arbeid, og Tidsskriftet Norges Barnevern) viser at kun seks artikler (1 prosent) i perioden 2002-2014 omtalte seksuell orientering (Giertsen, 2016). En studie av seksuell orientering på norske heltids bachelorutdanninger i sosialt arbeid viser et enda mindre omfang. I ulike pensumkilder, som artikler og kapitler, tilsvarende 90 sider (0.08 prosent) var seksuell orientering omtalt (Giertsen, 2019).
Det finnes ingen tilsvarende studier av hvordan kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er dekket i det sosialfaglige kunnskapsgrunnlaget. Solberg (2006, s. 148) skriver imidlertid: «En gjennomgang av rammeplanene [for barnevernspedagogutdanningen og sosionomutdanningen] ved hjelp av relevante søkeord tyder ikke på at spørsmål om betydningen av kjønn står sentralt i utdanningene.» Og Korsvik (2017) skriver at kritiske kjønnsperspektiver er bortimot fraværende i den norske sosialfaglige litteraturen.
Når kjønn og seksuell orientering knapt omtales i det sosialfaglige kunnskapsgrunnlaget tilsier det at heteronormative forestillinger sementeres i norsk utdanning av sosialarbeidere. Med heteronormative forestillinger menes forestillinger om at alle er heteroseksuelle og at den naturlige måte å leve på er heteroseksuelt, og samtidig at andre seksuelle orienteringer og alternative kjønnsuttrykk er å regne som unntak eller avvik (Rosenberg, 2002).
At det skilles mellom kjønn, kjønnsidentitet, og kjønnsuttrykk i den nye rammeplanen illustrerer at den følger opp nyere og mer ikke-essensialistiske forståelser av kjønn og seksualitet, til forskjell fra binære og essensialistiske forståelser som preger det sosialfaglige kunnskapsgrunnlaget (Hicks, 2008; McPhail, 2004). For eksempel fjernes transseksualisme nå som sykdomsdiagnose fra den nye internasjonale klassifikasjonen over sykdommer (ICD-11) (Lie & Slagstad, 2018), og samtidig fjernes uttrykket ‘motsatt kjønn' (Jakobsen, 2018). Et mer komplekst begrepsapparat innbyr til undervisning som vektlegger hvordan kjønn og seksuell orientering konstrueres.
Anti-undertrykkende undervisning
For å sette min argumentasjon inn i et større teoretisk landskap vil jeg nedenfor redegjøre for ulike strategier i anti-undertrykkende undervisning, slik de presenteres og diskuteres av Kumashiro i boken Troubling Education (2002).
Den første strategien er Undervisning for ‘de andre'. Med ‘de andre' menes grupper som tradisjonelt marginaliseres, som er andre i forhold til normen. Virkemidlet ut fra en slik
