Fagpressenytt

Det er ikke vanlig å kombinere politikkområder på denne måten, noe som gjør boka viktig for dagens fagpolitiske debatt. Ideen til boka oppsto under opptakten til 50-årsjubileet til det som var Sosialhøgskolen i Stavanger og nå er blitt en del av Universitetet i Stavanger. Redaktørene Ingunn Studsrød og Svein Tuastad ønsket å lage et litt annerledes jubileumsskrift i form av en vitenskapelig antologi, med to målsettinger. Den første var å presentere en rekke nye empiriske studier av hvordan profesjonsutøvelsen innen det barnepolitiske feltet skjer i dagens Norge. Den andre var å utvikle en syntese av de enkelte bidragene til et mer helhetlig, barnepolitisk bilde der samspill og spenninger mellom hjem og stat står sentralt. Kapitlene kan følgelig godt leses enkeltvis, men da går man glipp av den overordnede analysen som er interessant i seg selv. Boka består av i alt 11 kapitler, og redaktørene er på ulike måter involvert i ni av dem. Med to unntak er også samtlige forfattere tilknyttet ulike miljøer ved Universitetet i Stavanger.
I anmeldelsen følger jeg bokas to målsettinger. Først kommenteres kapitlene organisert etter de tre områdene, deretter det mer helhetlige bildet redaktørene har tegnet opp. Innenfor rammen av en anmeldelse som denne, er det ikke mulig å gå dypt inn i innholdet i hvert enkelt kapittel. Jeg har
Familiepolitikk i dagens Norge
Andre, sjette og tiende kapittel handler på ulike måter om familiepolitikk.
Kapittel 2 er skrevet av Ingunn T. Ellingsen, Ingunn Studsrød og Ida Bruheim Jensen, og handler om norsk familiepolitikk og sosialarbeideres familieforståelse. Utgangspunktet er at sosialarbeidere har ansvaret for å gjennomføre det som til enhver tid er den vedtatte familiepolitikken. Følgelig har deres oppfatninger av ulike målsettinger og begreper direkte betydning for hvordan politikken faktisk implementeres. For-fatterne tok dels utgangspunkt i et pågående, internasjonalt forskningsprosjekt om familiekompleksitet og sosialt arbeid, og dels så de på hvordan sosialarbeidere fra ulike velferdsforvaltninger forstår begrepet familie. Kapitlet gir interessant innsikt nettopp på grunn av koblingen mellom disse to prosjektene.
I tråd med den britiske forskeren Linda Hantrais karakteriseres velferdsregimet i Norge som defamiliarisert (s.25). Det innebærer en eksplisitt, koherent, koordinert og universell familiepolitikk med støtte til foreldre i arbeid, fulgt opp av generøse og offentlig finansierte tjenester. Generelt kan velferdsregimet sies å være familie- og likestillingsorientert. Mange velferdstjenester er universelle, og ulike familiepraksiser ses i liten grad som problematiske. Men tiltakenes høye legitimitet kan også føre til legitimering av sterkere statlig styring av familielivet enn det som er ønskelig.
Et spørsmål som reises etter analysen av det empiriske materialet, er om norsk familiepolitikk kanskje beveger seg i retning av det Hantrais kaller delvis de-familiarisert, det vil si mindre direkte, legitimert og koordinert, og mer retorisk. Dette begrunnes med at nettverket rundt familier ser ut til å få en stadig viktigere funksjon - ikke i form av overføring av ansvar fra tjenester til nettverket, men i form av at nettverket inngår som en del av tjenesteapparatet. Dette innebærer likevel en mulighet for ansvarsfraskrivelse i en presset situasjon, og at tilbudet kan bli dårligere til de som ikke har et ressurssterkt nettverk rundt seg.
For øvrig oppsummerer forfatterne at den biologiske familietenkningen synes å ha forrang blant sosialarbeidere på tvers av tjenester. Dette selv om familiebegrepet synes å være i endring, og selv om et mer utvidet familiebegrep nettopp gjør seg gjeldende gjennom sosialarbeidernes betoning av nettverkets betydning. Tatt i betraktning at flertallet av Norges 16-åringer fortsatt bor sammen med begge foreldre er dette kanskje ikke så rart? Og selv om foreldrene ikke bor sammen, som jo er langt mer vanlig i barnevernet, er mor-barn-enheten fortsatt den mest framherskende, om enn med en samboer som ikke er alle barnas far.
Kapittel 6 er skrevet av Memory Jayne Tembo og Ingunn Studsrød, og handler om foreldreskap i en ny kontekst, det vil si når mor og far har migrert til Norge. Dermed flyttes fokus fra den generelle forståelsen av familiepolitikken til den særegne forståelsen av hvordan foreldre fra andre land møtes og blir sosialisert. Spesielt viktig for analysene i dette kapitlet, er at forfatterne både har intervjuet innvandrerforeldre som hadde hatt kontakt med barnevernet (8) og foreldre som ikke