I januar 2015 la en regjeringsoppnevnt ekspertgruppe fram forslag til nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler,Finansiering for kvalitet, mangfold og samspill. Ekspertgruppen foreslo blant annet å utrede en siteringsindikator. I januar 2016 ble utredningen utlyst som oppdrag i åpen konkurranse, og NIFU fikk oppdraget. I avtalen med NIFU skriver Kunnskapsdepartementet at Hovedformålet med en eventuell siteringsindikator skal være å stimulere til mer forskning av høyere kvalitet ved å premiere institusjoner med høy impact/stort gjennomslag i anerkjente publiseringskanaler. Jeg tror min egen institusjon ville tjene på dette - på kort sikt, og i kroner og øre. Likevel vil jeg argumentere for at vi burde la være å innføre en slikindikator.
Forslaget om en siteringsindikator- som nå har vært på høring - føyer seg inn i en lang historie om indikatorer ogpremiering.
Helt siden 1992 har institusjoner fått deler av sine bevilgninger fastsatt på grunnlag av oppnådde resultater. I den første perioden var det vekttallspremiering for de gamle universitetene. I 2002 fikk sektoren en ny finansieringsmodell som utvidet ordningen, bl.a. ved å innføre insentiver for forskningsresultater. I 2006 ble modellen gjort lik for alle statligeUoH-institusjoner.
I 2014 var
