Så langt i min relativt korte forskerkarriere har jeg lært noen få sannheter: Midlertidigheten er et reelt problem for forskere og forskning; Zoom har sannsynligvis kommet for å bli; og fristene til Forskningsrådet og ERC (Det europeiske forskningsrådet) får oss alle sammen til å løpe febrilsk etter nye penger.
Jakten på eksterne midler har nesten blitt en naturlov i akademia med følgende ritualer: seminarer om søknadsskriving, eksternt innleide konsulenter til rådgivning, og masse søknadsmaler og nettportaler man må navigere i.
Hva gjør så dette jaget med oss som forskere, og ikke minst forskningen i seg selv? Og hva gjør det med yngre forskere spesielt? La meg kort si noen ord om hva jeg mener er problemet med dette årlige ritualet vi kaller søknadsrunder.
Først: tidsbruk. Alle som noen gang har levert en søknad til NFR eller ERC vet hvor tidkrevende det kan være. Ikke bare tidkrevende, men til tider også logistisk tungrodd. Ofte er det ikke bare én person som utvikler denne søknaden, men en hel liten forskergruppe, der flere ofrer flerfoldige arbeidstimer til denne søknaden. Dette er kanskje spesielt problematisk for yngre forskere som da blitt satt i en klemme hvor valget står mellom å skrive på en utttellende artikkel versus en NFR/ERC søknad.
Videre skulle jeg likt å se statistikk på hvor mange månedsverk som på landsbasis går med på søknadsskriving. Det tror jeg er et tall som ville overaske oss. Vi bruker så m
