I snart tre år har vi fulgt Monika-saken, noen av oss tettere enn andre, og vi skulle tro at denne saken snart var over. Av hensyn til Monikas mamma, er forhåpentligvis selve straffesaken snart over, men det er lite som tyder på at ringvirkningene av alt som har skjedd er over med det første.
Lite ante jeg om hva som ventet meg, da jeg som lokallagsleder for første gang ble oppsøkt av Robin Schaefer. Varsling var et tema jeg knapt hadde hørt og lest om, annet enn i de store, tragiske mediedekte sakene fra næringslivet. Læringskurven har vært bratt og lang. Konklusjonen min er at det ennå gjenstår mye arbeid før vi har på plass ordninger som gjør organisasjoner og samfunnet i stand til å håndtere disse sakene på en troverdig, ryddig og habil måte.
Det store spørsmålet ingen bør slutte å stille seg, er hvorfor det skulle være så vanskelig å få frem sannheten om hva som hendte med lille Monika. Ennå er det ubegripelig hvilke mektige krefter og hvor mange ulike aktører som har vært involvert i sakskomplekset. Robin sa til meg fra første stund og gjennom hele prosessen at hans eneste ønske var å få frem sannheten. Han kunne ikke leve med å vite at lille Monika trolig var drept, og at det gikk en drapsmann fri. Selv om det er hevet over enhver tvil at det Robin gjorde var riktig og avgjørende for den foreløpige domfellelsen av Monikas tidligere stefar, har det hatt en betydelig pris.
Avdekker store mangler
I kjølvannet av Robins varsel, kom det også varslinger fra flere andre ansatte. Deres varsler var knyttet til Robins varsel, og til forhold knyttet til organisasjon og ledelse. Mønsteret og behandlingen av varslerne i disse sakene var nesten identiske. Konsekvensene for varslerne også. Skjebnene og belastningen ble for dem, som det har vært for Robin, ekstreme, og langt unna det en burde kunne forvente. Noen har sågar valgt å forlate jobbene sine.
