Hovedfiguren i analysen er en motsetning mellom en livsverkskultur som hører tidligere tider til og en moderne årsverskstenkning som er den nye virkeligheten under statensmålstyringsregime.
Ambisjoner, verdier og uvaner som hører den utdaterte livsverkskulturen til henger igjen blant noen studenter og veiledere. Det skaper motvilje og motstand mot en ytre styring av doktorgradsprosjekter som anses som nødvendig for å nå styringsmålene. Studentene kan til en viss grad unnskyldes; de blir villedet. Hvis livsverkskulturen finnes, sier forfatterne, så møter studentene denne ukulturen gjennom sine veiledere ogfagmiljø.
Rosenvinge og Grepperuds beskrivelse av livsverkskulturen er ingen god vitenskapshistorisk fremstilling. Begrepets eneste funksjon i teksten er å male et dårlig bilde av en motstander i et ordskifte, for selv å kunne fremstå som i tiden, rasjonell og profesjonell. Det er et retorisk grep som vi ser oftere. Det har, for eksempel, store likhetstrekk med Pål Krafts nylige diskvalifisering, i et intervju i Rus og Samfunn, av kvalitative metoder i psykologien og generelt, som tilhørende 1950-tallet. Pål Kraft er leder for forskningsrådets programstyre i BEDREHELSE -programmet og uttalelsen skapte en bølge av debatt i blant annet Morgenbladet.
Motsetningen Rosenvinge og Grepperud trekker opp her tilhører en større, aktuell debatt om
