NFF-magasinet
31.08.2016
Meningen med Elias Akselsens liv er å reise rundt og formidle vandrernes historie.
Jula '57 leier faren ei koie på Finnskogen i Hedmark. Så tar det ikke lang tid før treenigheten ordfører, lensmann og prest banker hardt på døra og gir dem to timer på å forsvinne. Familien på ni er av dette nomade- og handelsfolket med et helt eget ganglag, en slags slepende måte å gå på som de visstnok fortsatt kjenner hverandre igjen på. Et mistrodd og jaget folk. I dag er taterne én av fem etniske minoriteter i Norge.
vModernen. Sensommer 2016. Huset ligger i et rolig boligfelt med friserte gressplener og er malt rødt, en av Akselsens favoritter. Farger fanger øyet og skaper glede. I barndommen gikk folk i gilde antrekk, kvinnene med hodetørklær og glitter og stas, noe en ikke ser til hverdags blant norske tatere nå. De har lagt vekk vandringsstaven og blitt moderne, de har bil, tv, boliglån og vanlige klær. Akselsens tre barn har alle tatt ordentlig utdanning. Han forteller at han som unge var innom 35 skoler; taterne fikk ikke være lenge i fred på ett sted. Så at han som voksen skulle bli bofast i dette huset, visste han lite om da han «vandret» sammen med mor, far - hestehandleren - og seks søsken, på Finnskogen i Hedmark, i Telemark, Setesdal, Trøndelag, ja, nær sagt over alt. Taterne har lett for å tilpasse seg, sier han. Det har de vært nødt til.
Elias Akselsen har et blikk som av og til faller innover, som om scener fra et 69 år langt liv fyker forbi på innsiden; kanskje kjenner han på den iskalde redselen for å bli skilt fra foreldrene og sendt på barnehjem. Han sier han ble forsøkt tatt flere ganger, men at han klarte å rømme. Mange gikk det mye verre med.
Dype sår. Opp mot 1500 taterbarn ble tatt mellom 1900 og 1986. Å ta dem så tidlig so
Les opprinnelig artikkelvModernen. Sensommer 2016. Huset ligger i et rolig boligfelt med friserte gressplener og er malt rødt, en av Akselsens favoritter. Farger fanger øyet og skaper glede. I barndommen gikk folk i gilde antrekk, kvinnene med hodetørklær og glitter og stas, noe en ikke ser til hverdags blant norske tatere nå. De har lagt vekk vandringsstaven og blitt moderne, de har bil, tv, boliglån og vanlige klær. Akselsens tre barn har alle tatt ordentlig utdanning. Han forteller at han som unge var innom 35 skoler; taterne fikk ikke være lenge i fred på ett sted. Så at han som voksen skulle bli bofast i dette huset, visste han lite om da han «vandret» sammen med mor, far - hestehandleren - og seks søsken, på Finnskogen i Hedmark, i Telemark, Setesdal, Trøndelag, ja, nær sagt over alt. Taterne har lett for å tilpasse seg, sier han. Det har de vært nødt til.
Elias Akselsen har et blikk som av og til faller innover, som om scener fra et 69 år langt liv fyker forbi på innsiden; kanskje kjenner han på den iskalde redselen for å bli skilt fra foreldrene og sendt på barnehjem. Han sier han ble forsøkt tatt flere ganger, men at han klarte å rømme. Mange gikk det mye verre med.
Dype sår. Opp mot 1500 taterbarn ble tatt mellom 1900 og 1986. Å ta dem så tidlig so