Magma
30.11.2022
Formålet med denne artikkelen er å belyse hvordan et utvalg på ti norske børsnoterte sparebanker syntes at tapsmodellene, som var utviklet basert på reglene i IFRS 9, fungerte ved årsslutt i 2020. Studien fant at alle bankene opplevde begrensninger ved operasjonaliseringen av tapsmodellene da det oppstod et plutselig makroøkonomisk sjokk.
... Dette fordi tapsmodellene ikke klarte å identifisere endringer i enkelte kundegruppers underliggende kredittrisiko. For at tapsavsetningene skulle bli tilstrekkelig forventningsrettede, valgte alle bankene å justere tapsavsetningene. Innledning
Etter finanskrisen fra 2008 til 2010 fikk reglene i IAS 39 kritikk for å ha bidratt til at tapsavsetningene hadde kommet for sent og var for små (Picker et al., 2016, s. 156-157). Reglene var basert på en modell for inntrufne tap (incurred loss-model) som innebar at bankene bare kunne foreta tapsavsetninger hvis det forelå objektive bevis på tap.
For å imøtekomme kritikken iverksatte IASB et prosjekt for å utarbeide nye regnskapsregler for finansielle instrumenter, herunder nye regler for tapsavsetninger. Resultatet av prosjektet var at IFRS 9 «Finansielle instrumenter» ble innført fra 1. januar 2018. De nye reglene innebar at bankene må hensynta forventet kredittap i tapsavsetningene (IFRS 9 pkt. 5.5.17).
Før 2020 hadde tapsmodellene som ble benyttet til å beregne forventet kredittap, bare vært gjeldende i en tid med stabile konjunkturer. Da koronaviruset brøt ut for fullt i 2020, ble det iverksatt flere restriksjoner, og norsk økonomi fikk et kraftig tilbakeslag. Ved årsslutt var det forventet at pandemien kunne få langvarige konsekvenser for privatpersoner som følge av økt arbeidsledighet og lavere lønnsvekst. I tillegg var det forventet at lav lønnsomhet og produktivitetsvekst kunne dempe gjeninnhentingen av økonomien. Hvordan økonomien ville gjeninnhentes, var beheftet med betydelig usikkerhet (Norges Bank, 2020).
Under de ekstraordinære omstendighetene ble bankene anbefalt å revurdere de modellberegnede tapsavsetningene (IFRS Foundation, 2020). I tillegg understreket Finanstilsynet (2020a) enkelte bestemmelser i IFRS 9 med formål om å bevisstgjøre bankene på at tapsavsetningene skulle være forventningsrettet. For å fastsette forventet kreditttap kunne det være nødvendig å justere tapsavsetningene (Finanstilsynet, 2020b).
Det gis først en kort beskrivelse av regelverket i IFRS 9. Videre presenteres en overordnet beskrivelse av hvordan tapsmodellene til bankene estimerte kundenes kredittrisiko. I artikkelens hoveddel redegjøres det for hvilke begrensninger som ble identifisert, hvordan justeringene ble foretatt, og hvorfor disse ble valgt fremfor alternativer.
Trestegsmodellen
For finansielle instrumenter som måles til amortisert kost og virkelig verdi over OCI, benyttes en generell metode for tapsavsetninger. Metoden er generell fordi IASB ønsker at det benyttes tilsvarende regler for instrumenter med like økonomiske kjennetegn (IFRS 9. BC pkt. 5.121), og denne betegnes som en trestegsmodell (IFRS 9. BC pkt. 5.111). Trestegsmodellen består av tre trinn, og trinnene påvirker størrelsen på tapsavsetningene.
I trinn 1 innregnes 12-måneders forventet kredittap på alle eiendelene (IFRS 9 pkt. 5.5.5). Dette gjenspeiler tapet som er forventet å inntreffe som følge av potensielle misligholdshendelser de neste 12 månedene (IFRS 9 vedlegg A).
I trinn 2 og 3 vil tapsavsetninger for utlån og fordringer med forfall over 12 måneder øke, som en konsekvens av både økt sannsynlighet for mislighold (probability of default, PD) og at forventet kredittap skal innregnes for hele levetiden. Sannsynlighet for mislighold kan forstås som et estimat på kundenes kredittrisiko (IFRS 9. BC pkt. 5.154). Forventet kredittap for hele levetiden tilsvarer akkumulert kredittap fra alle potensielle misligholdshendelser gjennom instrumentets forventede levetid (IFRS 9 vedlegg A).
I trestegsmodellen skal alle nye eiendeler klassifiseres i trinn 1, uavhengig av initial kredittrisiko. For å overføres til trinn 2 må det ha oppstått en vesentlig økning i kredittrisiko siden førstegangsinnregning (IFRS 9 pkt. 5.5.3). Standarden definerer ikke hva som utgjør en vesentlig økning i kredittrisiko, og foretaket må derfor anvende skjønn (IFRS 9. BC pkt. 5.157). Både kvalitative og kvantitative opplysninger kan benyttes for å vurdere kredittrisikoen (IFRS 9 pkt. B5.5.14).
Vurderingen tar utgangspunkt i den relative endringen i sannsynlighet for mislighold gjennom instrumentets forventede levetid, det vil si at gjenværende sannsynlighet for mislighold sammenlignes med opprinnelig sannsynlighet for mislighold i den gjenværende perioden (IFRS 9 pkt. 5.5.9). Standarden åpner for å benytte endringer i 12-måneders sannsynlighet for mislighold hvis det forventes at denne vil være stabil gjennom instrumentets forventede levetid (IFRS 9 pkt. B.5.13).
Hvis et engasjement misligholdes, vil det overføres til trinn 3. Mislighold er ikke definert i IFRS 9, ettersom det kan gi en definisjon som er inkonsistent med foretakets egen (IFRS 9. BC pkt. 5.248). Trestegsmodellen er illustrert i figur 1 øverst på neste side.
Beregning av forventet kredittap etter IFRS 9 pkt. 5.5.17
Forventet kredittap kan forstås som et «sannsynlighetsveid estimat av kredittap i det finansielle instrumentets forventede levetid» (IFRS 9 pkt. B5.5.28). Dette tilsvarer den neddiskonterte differansen mellom kontraktsmessige kontantstrømmer og forventede kontantstrømmer (IFRS 9 pkt. B5.5.29).
Etter IFRS 9 pkt. 5.5.17 skal forventet kredittap i alle trinnene beregnes på en måte som gjenspeiler:
a) b) c) et objektivt og sannsynlighetsveid beløp som fastsettes ved å vurdere en rekke mulige scenarioer, tidsverdien av penger, og rimelige og dokumenterbare opplysninger som er tilgjengelige uten urimelige utgifter eller anstrengelser.
Bokstav a pålegger foretaket å vurdere konsekvensene av flere scenarioer. Hvis vurderingen viser en ikke-lineær sammenheng mellom scenarioene og kredittapene, må beregningen av forventet kredittap inneholde flere scenarioer som sannsynlighetsvektes (IFRS Foundation, 2016). Finanstilsynet (2020b) har uttalt at det skal tas hensyn til både bedre og dårligere scenarioer enn det mest sannsynlige. Standarden gir ingen veiledning i hvordan scenarioene bør vektes, og EBA (2021, s. 71-72) har uttalt at det må anvendes skjønn i scenariovektingen.
Etter bokstav b skal forventet kredittap neddiskonteres til rapporteringstidspunktet med eiendelens opprinnelige effektive rente (IFRS 9 pkt. B.5.5.44). Denne tilsvarer diskonteringsrenten som gir forventet kontantstrøm lik instrumentets virkelige verdi på tidspunktet for førstegangsinnregning (IFRS 9. BC pkt. 5.148).
Kravet i bokstav c innebærer at beregningen må hensynta opplysninger om historiske, nåværende og fremtidige økonomiske forhold (IFRS pkt. B5.5.49). Prognosene kan innhentes både fra interne og eksterne kilder (IFRS 9 pkt. B.5.5.51), men Finanstilsynet (2020b) har uttalt at prognosene bør baseres på informasjon fra eksterne kilder som Norges Bank, Statistisk sentralbyrå (SSB) eller andre anerkjente institusjoner.
IFRS 9 er prinsippbasert og gir bare en deskriptiv veiledning om hvordan forventet kredittap skal beregnes. Et foretak må derfor selv velge en egnet metode for å etterleve kravene i IFRS 9 pkt. 5.5.17 (IFRS 9. BC pkt. 5.266). For å tilfredsstille kravene har banker implementert tapsmodeller som beregner forventet kredittap (expected credit loss, ECL, målt i kroner) som et produkt av sannsynlighet for mislighold (PD målt i prosent), tap ved mislighold (loss given default, LGD, målt i prosent) og eks
Gå til medietEtter finanskrisen fra 2008 til 2010 fikk reglene i IAS 39 kritikk for å ha bidratt til at tapsavsetningene hadde kommet for sent og var for små (Picker et al., 2016, s. 156-157). Reglene var basert på en modell for inntrufne tap (incurred loss-model) som innebar at bankene bare kunne foreta tapsavsetninger hvis det forelå objektive bevis på tap.
For å imøtekomme kritikken iverksatte IASB et prosjekt for å utarbeide nye regnskapsregler for finansielle instrumenter, herunder nye regler for tapsavsetninger. Resultatet av prosjektet var at IFRS 9 «Finansielle instrumenter» ble innført fra 1. januar 2018. De nye reglene innebar at bankene må hensynta forventet kredittap i tapsavsetningene (IFRS 9 pkt. 5.5.17).
Før 2020 hadde tapsmodellene som ble benyttet til å beregne forventet kredittap, bare vært gjeldende i en tid med stabile konjunkturer. Da koronaviruset brøt ut for fullt i 2020, ble det iverksatt flere restriksjoner, og norsk økonomi fikk et kraftig tilbakeslag. Ved årsslutt var det forventet at pandemien kunne få langvarige konsekvenser for privatpersoner som følge av økt arbeidsledighet og lavere lønnsvekst. I tillegg var det forventet at lav lønnsomhet og produktivitetsvekst kunne dempe gjeninnhentingen av økonomien. Hvordan økonomien ville gjeninnhentes, var beheftet med betydelig usikkerhet (Norges Bank, 2020).
Under de ekstraordinære omstendighetene ble bankene anbefalt å revurdere de modellberegnede tapsavsetningene (IFRS Foundation, 2020). I tillegg understreket Finanstilsynet (2020a) enkelte bestemmelser i IFRS 9 med formål om å bevisstgjøre bankene på at tapsavsetningene skulle være forventningsrettet. For å fastsette forventet kreditttap kunne det være nødvendig å justere tapsavsetningene (Finanstilsynet, 2020b).
Det gis først en kort beskrivelse av regelverket i IFRS 9. Videre presenteres en overordnet beskrivelse av hvordan tapsmodellene til bankene estimerte kundenes kredittrisiko. I artikkelens hoveddel redegjøres det for hvilke begrensninger som ble identifisert, hvordan justeringene ble foretatt, og hvorfor disse ble valgt fremfor alternativer.
Trestegsmodellen
For finansielle instrumenter som måles til amortisert kost og virkelig verdi over OCI, benyttes en generell metode for tapsavsetninger. Metoden er generell fordi IASB ønsker at det benyttes tilsvarende regler for instrumenter med like økonomiske kjennetegn (IFRS 9. BC pkt. 5.121), og denne betegnes som en trestegsmodell (IFRS 9. BC pkt. 5.111). Trestegsmodellen består av tre trinn, og trinnene påvirker størrelsen på tapsavsetningene.
I trinn 1 innregnes 12-måneders forventet kredittap på alle eiendelene (IFRS 9 pkt. 5.5.5). Dette gjenspeiler tapet som er forventet å inntreffe som følge av potensielle misligholdshendelser de neste 12 månedene (IFRS 9 vedlegg A).
I trinn 2 og 3 vil tapsavsetninger for utlån og fordringer med forfall over 12 måneder øke, som en konsekvens av både økt sannsynlighet for mislighold (probability of default, PD) og at forventet kredittap skal innregnes for hele levetiden. Sannsynlighet for mislighold kan forstås som et estimat på kundenes kredittrisiko (IFRS 9. BC pkt. 5.154). Forventet kredittap for hele levetiden tilsvarer akkumulert kredittap fra alle potensielle misligholdshendelser gjennom instrumentets forventede levetid (IFRS 9 vedlegg A).
I trestegsmodellen skal alle nye eiendeler klassifiseres i trinn 1, uavhengig av initial kredittrisiko. For å overføres til trinn 2 må det ha oppstått en vesentlig økning i kredittrisiko siden førstegangsinnregning (IFRS 9 pkt. 5.5.3). Standarden definerer ikke hva som utgjør en vesentlig økning i kredittrisiko, og foretaket må derfor anvende skjønn (IFRS 9. BC pkt. 5.157). Både kvalitative og kvantitative opplysninger kan benyttes for å vurdere kredittrisikoen (IFRS 9 pkt. B5.5.14).
Vurderingen tar utgangspunkt i den relative endringen i sannsynlighet for mislighold gjennom instrumentets forventede levetid, det vil si at gjenværende sannsynlighet for mislighold sammenlignes med opprinnelig sannsynlighet for mislighold i den gjenværende perioden (IFRS 9 pkt. 5.5.9). Standarden åpner for å benytte endringer i 12-måneders sannsynlighet for mislighold hvis det forventes at denne vil være stabil gjennom instrumentets forventede levetid (IFRS 9 pkt. B.5.13).
Hvis et engasjement misligholdes, vil det overføres til trinn 3. Mislighold er ikke definert i IFRS 9, ettersom det kan gi en definisjon som er inkonsistent med foretakets egen (IFRS 9. BC pkt. 5.248). Trestegsmodellen er illustrert i figur 1 øverst på neste side.
Beregning av forventet kredittap etter IFRS 9 pkt. 5.5.17
Forventet kredittap kan forstås som et «sannsynlighetsveid estimat av kredittap i det finansielle instrumentets forventede levetid» (IFRS 9 pkt. B5.5.28). Dette tilsvarer den neddiskonterte differansen mellom kontraktsmessige kontantstrømmer og forventede kontantstrømmer (IFRS 9 pkt. B5.5.29).
Etter IFRS 9 pkt. 5.5.17 skal forventet kredittap i alle trinnene beregnes på en måte som gjenspeiler:
a) b) c) et objektivt og sannsynlighetsveid beløp som fastsettes ved å vurdere en rekke mulige scenarioer, tidsverdien av penger, og rimelige og dokumenterbare opplysninger som er tilgjengelige uten urimelige utgifter eller anstrengelser.
Bokstav a pålegger foretaket å vurdere konsekvensene av flere scenarioer. Hvis vurderingen viser en ikke-lineær sammenheng mellom scenarioene og kredittapene, må beregningen av forventet kredittap inneholde flere scenarioer som sannsynlighetsvektes (IFRS Foundation, 2016). Finanstilsynet (2020b) har uttalt at det skal tas hensyn til både bedre og dårligere scenarioer enn det mest sannsynlige. Standarden gir ingen veiledning i hvordan scenarioene bør vektes, og EBA (2021, s. 71-72) har uttalt at det må anvendes skjønn i scenariovektingen.
Etter bokstav b skal forventet kredittap neddiskonteres til rapporteringstidspunktet med eiendelens opprinnelige effektive rente (IFRS 9 pkt. B.5.5.44). Denne tilsvarer diskonteringsrenten som gir forventet kontantstrøm lik instrumentets virkelige verdi på tidspunktet for førstegangsinnregning (IFRS 9. BC pkt. 5.148).
Kravet i bokstav c innebærer at beregningen må hensynta opplysninger om historiske, nåværende og fremtidige økonomiske forhold (IFRS pkt. B5.5.49). Prognosene kan innhentes både fra interne og eksterne kilder (IFRS 9 pkt. B.5.5.51), men Finanstilsynet (2020b) har uttalt at prognosene bør baseres på informasjon fra eksterne kilder som Norges Bank, Statistisk sentralbyrå (SSB) eller andre anerkjente institusjoner.
IFRS 9 er prinsippbasert og gir bare en deskriptiv veiledning om hvordan forventet kredittap skal beregnes. Et foretak må derfor selv velge en egnet metode for å etterleve kravene i IFRS 9 pkt. 5.5.17 (IFRS 9. BC pkt. 5.266). For å tilfredsstille kravene har banker implementert tapsmodeller som beregner forventet kredittap (expected credit loss, ECL, målt i kroner) som et produkt av sannsynlighet for mislighold (PD målt i prosent), tap ved mislighold (loss given default, LGD, målt i prosent) og eks
