Fagpressenytt

De siste årene har det vært økt fokus på kritisk sosialt arbeid i de nordiske landene. Organisasjoner for å fremme kritisk sosialt arbeid er blitt starta i Sverge, Danmark og sist høst også i Norge. Noen mener dette ikke var så nødvendig i de nordiske velferdsstatenes gullalder, men at økende nyliberal innflytelse har vekket engasjementet for den angloamerikanske retningen. Samtidig har kritisk og radikalt sosialt arbeid vært pensum på utdanningene i en årrekke. Utfordringen har kanskje heller vært å knytte teorien til en nordisk, sosialdemokratisk kontekst. Boka Manifest - för et socialt arbete i tiden, redigert av Magnus Dahlseth og Philip Lalander er således et kjærkomment - og betimelig - tilskudd. Sammen med 36 forskere gjennom 22 kapitler analyserer de kløften mellom sosialt arbeid i praksis og sentrale sosiale problemer i den svenske velferdsstaten. Selve manifestet - et tresiders underskrevet dokument - er plassert sist.
Boka inneholder mange viktige enkeltbidrag. Samtidig kunne den hatt en strammere struktur, eller et kapittel som oppsummerte og knyttet feltene og analysene sammen. Å plassere manifestet på slutten har kanskje vært et forsøk på å bøte på dette, men overgangen fra grundige og kritiske analyser, til programerklæringer, føles brå. Det gir et inntrykk av at manifestet ble til før argumentene, snarere enn at analysene leder fram til manifestet. Særlig fordi kapitlene i hovedsak er problemfokuserte, slik at overgangen til løsningene blir vel rask.
Som leseropplevelse er Manifest svært god og aktuell og setter fingeren på mange av utfordringene vi står overfor også i Norge. Redaktørene oppsummerer innledningsvis de største utfordringene i vår tid under overskriftene individualisering av sosiale problemer, voksende ulikhet, markedstenking, og utfordringer fra migrasjonskontroll. Sosialt arbeid beskrives som forandring gjen-nom mobilisering og motstand, og forfatterne etterlyser forebygging, solidaritet, ressurser og nærhet til problemene.

DE TO FØRSTE KAPITLENE tar opp forholdet mellom kunnskap og kontroll. Marcus Herz beskriver i kapitlet Det sociala arbetets kontrolmaskineri hvordan Evidensbasert praksis (EBP) og New Public Management (NPM) har ført til økt dokumentasjon og disiplinering, og etterlyser det sosiale og sosial rettferdighet. Peter Dellgran diskuterer i kapitlet Forskningens roll i den statliga kunnskapsstyrningens tid hvordan forskning knyttet til sosialt arbeid risikerer å bli redusert til instrumentelle spørsmål om standardiserte metoder og manualer framfor organisering og ressurser. Begge trekker fram spenningen mellom sosialt arbeid og et evidensbasert kunnskapssyn, men Dellgran anerkjenner mangfoldet og kritiserer ensidigheten. Marie Sallnås og Stefan Wiklund kritiserer i