Det er få områder hvor det har vært et så markant sprik mellom festtaler og realiteter som innen utviklingen mot Open Access (OA). På den ene siden har svært mange aktører innen forskningen, inkludert UiO som innførte en tydelig OA-politikk i 2011, over år argumentert for at dagens publiseringssystem er uholdbart, og at en fullstendig overgang til åpen tilgang må til. På den andre siden har de store akademiske forlagene bare økt sin inntjening, og det store paradigmeskiftet har glimret med sitt fravær.
Jeg er helt sikker på at Open Access må være målet. Bak dette målet ligger samfunnets legitime krav om at skattebetalernes penger skal komme skattebetalerne til gode. Svein Stølen Rektor, UiO
Det har lenge vært tydelig at det store skiftet fra dagens publiseringssystem til et system med gjennomgående åpen tilgang ikke kommer til å gå av seg selv. Hovedgrunnen til det ser ut til å være en kombinasjon av at forlagene er svært godt tjent med at dagens modell opprettholdes, og at kvaliteten og prestisjen til de ulike publiseringskanalene gjør at mange forskere velger å publisere i lukkede tidsskrifter fremfor i åpne. Dagens publiseringssystem er utgangspunktet for alt fra internasjonale rangeringer og fagevalueringer, til evaluering og rekruttering av enkeltforskere og institusjonenes budsjetter.
Åpen tilgang må være målet
Jeg er helt sikker på at Open Access må være målet. Bak dette målet ligger samfunnets legitime krav om at skattebetalernes penger skal komme skattebetalerne til gode. Vår egen nordiske modell er basert på en egalitær tilgang til kunnskap. Det er et godt prinsipp vi må hegne om, og jeg tror vi alle ser hvordan de endringer vi allerede har vært igjennom har distribuert kunnskap som tidligere var forbeholdt et fåtall. Mennesker som får en alvorlig diagnose dykker inn i litteraturen og utfordrer leger og helsevesen på behandling. De søker forståelse, klarhet og kanskje trøst i kunnskap. Det er ingen grunn til å tro at den utviklingen vil stoppe opp og begrense seg til nettre
