Fagpressenytt

Min kone Kirsten snakket alltid så begeistret om barndommens somre på småbruket til bestemor og bestefar. Jeg hørte mye om hønene som spankulerte klukkende rundt på tunet. Lammene som ble matet med tåteflaske, og bestemoren som melket kuene ute på beitet slik at de slapp fjøset i lyse sommernetter. Etter hvert som demenssykdommen utviklet seg tilbragte hun i økende grad dagen i en stol i stua uten å foreta seg stort annet enn å avlegge Jon Blund små besøk. Alle former for huslige sysler var avviklet, initiativ til aktivitet og sosial kontakt forsvunnet og nye av venneflokken var tørket bort. Jeg var på arbeid og hadde derfor ikke anledning til å få henne ut av dvalen annet enn på ettermiddagene og i helgene. Da diagnosen ble stilt, ble vi samtidig pre- sentert for ulike tjenestetilbud fra kommunen. Blant dem var konseptet «Inn på tunet». Jeg kom i hug hennes maleriske beskrivelser av bonderomantiske opplevelser i oppveksten. Etter stor overtalelseskunst og bistand fra slekt og venner gikk hun med på å besøke den aktu- elle aktivitetsgården for en nærmere om- visning. Tilbudet på gården var en suksess fra første stund. Kirsten ble tildelt arbeidsoppgaver. Hun sanket inn egg, striglet hestene og matet lam- mene. Dette var arbeidsoppgaver som uansett måtte utføres. Dermed fikk hun en følelse av å være til nytte. Noen hadde bruk for henne. Dagene gav mening. Hun var mye ute i frisk luft, fikk bruke kroppen og gå turer i naturskjønne omgivelser. Hun fikk kose med hestene og hadde nærkontakt med alle de andre dyrene. Her var hun sammen med andre brukere med samme sykdom. Hun kom i kontakt med skole- klasser, barnehager og andre besøkende og hennes sosiale natur ble på ny vekket til live. Gården var autentisk og blottet for institusjons- preg. Den gav assosiasjoner til barndommens sommerminner. Ektefellen min ble stimulert både psykisk og fysisk. Tilbudet medførte at