Din Hørsel
11.09.2026
Siri Fossan Vikens hørselsproblemer startet i 2014, mens hun jobbet på en døgnpost i psykiatrien. Hørselstapet kom snikende og gradvis, og etter hvert fikk hun en merkelig dottfølelse i venstre øre.
Arbeidssituasjoner som før hadde vært uproblematiske, ble nå slitsomme. På morgenmøtene måtte hun sitte nærmest den som skulle snakke, og opphold i avdelingens viktigste knutepunkt vaktrommet ble utmattende.
Lytteutmattelse På dette lille rommet foregår det mange samtidige samtaler og viktige beskjeder gis, mens opptil fire telefoner kan ringe samtidig. Jeg brukte så mye krefter på å høre og sortere lyder at jeg ble fysisk dårlig av å oppholde meg der. Etter jobb var jeg helt utslått av lytteutmattelse.
Hun beskriver seg selv som en person som liker høyt arbeidstempo. Stor arbeidskapasitet og jobbtrivsel var drivkreftene de 21 årene hun jobbet innen psykisk helsevern. Hørselstapet, tinnitusen og det som endte med diagnosen Ménière, endret alt. Det var vanskelig å innrømme at kapasiteten min ikke var der lenger. Jeg følte meg som en motor som ikke funket. Samtaler og møter med flere enn tre personer ble vanskelig. Det var en stor sorg både på jobb og privat.
Hun trakk seg unna. Ikke fordi hun ville, men fordi hun måtte. Sykemeldinger og høreapparater hjalp lite. Forståelsesfulle kolleger og sjefer var heller ikke nok. Etter hvert fikk hun en uføregrad på 20 prosent.
Måtte si opp Hver onsdag var je
Gå til medietLytteutmattelse På dette lille rommet foregår det mange samtidige samtaler og viktige beskjeder gis, mens opptil fire telefoner kan ringe samtidig. Jeg brukte så mye krefter på å høre og sortere lyder at jeg ble fysisk dårlig av å oppholde meg der. Etter jobb var jeg helt utslått av lytteutmattelse.
Hun beskriver seg selv som en person som liker høyt arbeidstempo. Stor arbeidskapasitet og jobbtrivsel var drivkreftene de 21 årene hun jobbet innen psykisk helsevern. Hørselstapet, tinnitusen og det som endte med diagnosen Ménière, endret alt. Det var vanskelig å innrømme at kapasiteten min ikke var der lenger. Jeg følte meg som en motor som ikke funket. Samtaler og møter med flere enn tre personer ble vanskelig. Det var en stor sorg både på jobb og privat.
Hun trakk seg unna. Ikke fordi hun ville, men fordi hun måtte. Sykemeldinger og høreapparater hjalp lite. Forståelsesfulle kolleger og sjefer var heller ikke nok. Etter hvert fikk hun en uføregrad på 20 prosent.
Måtte si opp Hver onsdag var je


































































































