Supersilent har lydprøve foran jubileumskonserten på Ultimafestivalen i september. Trioen som har holdt på med sitt kompromissløse friimprovisasjonsprosjekt siden 90-tallet, er et av ensemblene som i november kan motta Nordisk råds musikkpris. Den slags anerkjennelse kunne de se langt etter da de ga ut sin første plate.
- Det tok litt tid, sier Ståle Storløkken.
- Da vi kom med den første utgivelsen, 1-3, var det noen anmeldelser som var nådeløse. Så det er litt ærefullt med den nominasjonen. Vi føler at vi har vært i forkant av en del yngre folk som holder på med denne typen musikk.
- Dere har aldri tvilt på prosjektet?
- Nei! Det er helt sånn det skal være! Virkelig hjemmebane. I mitt hode iallfall. Jeg tror kanskje det er sånn for alle i Supersilent, at når vi spiller her, er vi kommet hakket over det å spille i band.
{f2}
Heftig og utfordrende på scenen, mild og vennlig utafor. Ståle er ikke typen til å drive egenreklame, og omtaler oftest seg sjøl med pronomenet man, sjeldnere jeg. Holdninga reflekterer også hans musikalske ståsted, der kammermusikeren har vært viktigere enn solisten.
- Det kan jo være superfrustrerende
Den mest ekstreme form for musikalsk kommunikasjon. Det er det de bedriver der oppe på scenen i Sentralen i Oslo nå, Ståle Storløkken, Arve Henriksen og Helge Sten. Tre par åpne ører og en lydhørhet for hverandre, så finstemt at de nærmest kan forutse hva den andre tenker.
- Det handler om at man har jobba så mye sammen og kjenner hverandre så godt, og at man har øvd opp et gehør som er veldig kjapt. Jeg unner alle å ha noen musikalske bekjentskaper som varer så lenge, sier Ståle om kollegene i Supersilent.
De planlegger ingenting før de går på scenen eller i studio. Likevel kan de ende opp med å spille unisone melodier uten å vite hva den melodien er på forhånd.
- Det er på en måte dette som er mitt og vårt håndverk, der andre spiller skalaer og øver repertoar. Men det handler også om en grunntanke som vi fikk inn i systemet i åra på jazzlinja, som resulterte i en forskertrang. Hvis man fikk et nytt instrument, måtte man finne ut hva det kunne gjøre og ikke kunne gjøre, en sånn stadig søken etter noe som man ikke veit helt hva er. Det kan jo være superfrustrerende, men i bunn og grunn er det en bra ting, s
