AddToAny

Sosialt arbeid - et fag i spenningsfeltet

Hva er norsk sosialt arbeids styrke, særegenhet og utfordring som teoretisk disiplin?
Artikkelen drøfter sosialt arbeids betydning i en akademisk sammenheng og hvordan faget skal oppnå større legitimitet i vitenskapssamfunnet uten å tape mening og identitet.

På den ene siden har sosialt arbeid vært gjenstand for sterk utvikling og vekst som følge av fagets akademiseringsprosess. På den annen side har forankringen i praksisfeltet medført at sosialt arbeid har vært mer omdiskutert i senere år, spesielt i vitenskapelige kretser. Dette har bidratt til å synliggjøre sosialt arbeid som akademisk fagområde, men har også gjort det mer sårbart i møte med etablerte forskningsmiljøer. Samtidig har praksisforskningen reist en viktig debatt om nærhet og distanse i forskningsarbeidet og hva som er de mest fruktbare metoder.

Sosialt arbeid har røtter tilbake til slutten av 1800-tallet og var først og fremst kjent som et praksisfag. I løpet av de siste 30 årene har norsk sosialt arbeid utviklet seg fra å være et profesjonsstudium på grunnutdanningsnivå (jfr. sosionom- og barnevernpedagogutdanningen) til et master-og doktorgradsstudium på universitets- og høgskolenivå. Faget har utviklet seg i ulike historiske faser og beveger seg i flere spenningsfelt; mellom teori og praksis, mellom hjelp og kontroll og mellom individ og samfunn (Levin 2004:12-15). Sosialt arbeids betydning som teoretisk fagområde og forskningsfelt har vært debattert i senere år, både i Norge og utenlands. Faget har vært gjenstand for kritikk fra flere hold, både fra egne kretser, andre beslektede fagområder og konkurrende disipliner (Søder 1999, 2005, Levin 2004, Johansson 2007:36-38). En av hovedinnvendingene har vært sosialt arbeids sterke identifisering med praksisfeltet. Det gis inntrykk av at praktisk kunnskap står i et motsetningsforhold til teoretisk kunnskap og dermed oppfattes som underordnet. Underforstått at utfordringen for sosialt arbeid først og fremst ligger i å utvikle et teoretisk nivå og ikke i samspillet mellom teori og praksis (Brante 1988).

Levin (2004:42-44) understreker at fagkritikken ikke tar hensyn til «de særegne dilemmaer fagfeltet er plassert i», men at den likevel må tas på alvor og inkluderes som del av fagets egen utvikling. Samtidig er det viktig å imøtegå kritikk som oppleves urimelig.

En annen innvendig mot sosialt arbeid er identifiseringen med andre samfunnsvitenskapelige disipliner, som (sosial)psykologi, sosiologi, kriminologi, filosofi, sosialøkonomi, jus og sosialpedagogikk (se Bache-Hansen og Havik 1997, Larsen og Selnes 1975, Brottveit 2007, Johansson 2007). Fordi sosialt arbeid henter sine perspektiver fra andre disipliners teorigrunnlag har det blitt oppfattet som «lånefag». Allerede i 1960 stilte Harriet Holter spørsmål om sosialt arbeid kan betraktes som selvstendig profesjon på bakgrunn av sin sterke legitimering i andre fagområder (Holter 1960). Levin (2004:59-61) understreker at sosialt arbeid ikke er alene om å støtte seg til andre fag. Når det reises tvil om sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag, speiler det etter mitt syn en manglende anerkjennelse av fagets betydning som teoretisk disiplin. På den annen side kan en ikke se bort fra at sosialt arbeid befinner seg i sterk konkurranse med andre samfunnsvitenskapelige disipliner, som lenge har hatt hevd på definisjonsmakten om hvordan en skal forstå- og nærme seg sosiale problemområder.

Artikkelen drøfter først hva som er norsk sosialt arbeids styrke og særegenhet og deretter noen utfordringer faget står overfor i møte med vitenskapssamfunnet.

Sosialt arbeid - i spenningsfeltet mellom praksis og teori

Det finnes ingen entydige svar på hva som er sosialt arbeids styrke og særegenhet, fordi faget kjennetegnes ved sammensetningen av flere forståelsesmodeller, tilnærmingsmåter og ulike teoretiske perspektiver (Brottveit 2007, Levin 2004). På den ene siden kan sosialt arbeids forankring i andre vitenskapelige disipliner være fruktbar, fordi det gir inspirasjon og mangfold til fagets egne tenke- og handlemåter. På den annen side gjør det faget mer sårbart og utsatt for kritikk utenfra, fordi andre fagdisipliner ikke uten videre griper det essensielle ved sosialarbeideres praksiskultur og tilnærmingsmåter (se også Schøn 1983). Etter mitt syn ligger noe av utfordringen nettopp i å opprettholde forbindelseslinjen til praksisfeltet og å forene praktisk erfaring og innsikt med teoretisk kunnskap og forståelse på en fruktbar måte. Det er med andre ord viktig å overskride dikotomien om at sosialt arbeid er «et praktisk - i motsetning til et teoretisk fagfelt» (Levin 2008).

Den stilltiende kunnskapen - en styrke for sosialt arbeid?

Filosofen Hjørdis Nerheim (1995) understreker at praksisdisiplinene besitter en erfaringsmengde og praksiskunnskap, som ikke er gjenstand for begrepsfesting og teoretisering i samme grad som formalkunnskapen, her omtalt som stilltiende kunnskap. Den stilltiende kunnskapen erverves og utvikles gjennom utøvelse av praksis i det sosiale feltet og må aller helst erfares for å forstås (se også Sivertsen 1996).

Det er særlig to former for stilltiende kunnskap som er sentrale i en sosialfaglig sammenheng (Brottveit 2007). Den ene er en sosialisert og erfaringsbasert viten, som reflekteres gjennom individets umiddelbare måte å tilkjennegi sin forståelse av den sosiale virkeligheten. Denne kunnskapsformen er paradigmatisk nedfelt og integrert i vårt verdi- og normsystem og overføres via den kollektive sosialiseringsprosessen vi alle er en del av. Den tas derfor for gitt. I praksisdisiplinene omtales den ofte med uttrykket «personlig redskap». I det ligger en aksept for at den profesjonelle hjelper besitter en uuttalt- og subjektiv viten som praksisfeltet kan dra veksel på og videreføre til nye generasjoner praktikere gjennom kulturelle overleveringer. Den erfaringsbaserte kunnskapen gjør seg ofte gjeldende i verbalspråklige sammenhenger ved uttrykk som «å kjenne på magefølelsen» eller «å ta sin intuisjon på alvor» uten å bli gjenstand for nærmere konkretisering. Giddens understreker dette peonget når han hevder at våre innforståtte handlinger bunner i en form for «practical consciousness» som:

«consists of all the things which actors know tacitly about how to ~ go on ~ in the contexts of social life without being able to give them discursive expression.»

(Giddens 1984:xxiii).

Det skjer med andre ord en «reflekshandling» på bakgrunn av et sosialt overført og tillært reaksjonsmønster som det sjelden stilles spørsmål ved (Schøn 1987).

Den andre formen for stilltiende kunnskap er ferdighetskunnskapen (Polanyi 1958). Denne kunnskapen er internalisert, individuell og kontekstspesifikk - på en annen måte enn den erfaringsbaserte - ved at den tilegnes gjennom prøving og feiling, innlærte teknikker og/eller kroppslige ferdigheter (jfr. f.eks. sykling og svømming). I sosialt arbeid kommer ferdighetskunnskapen til uttrykk gjennom praktisk handling, ulike mestringsstrategier og innlærte sosiale spilleregler i det metodiske arbeidet.

Den stilltiende kunnskapen er kontekstspesifikk og kan ikke generaliseres i vanlig forstand, men den har en viktig overføringsverdi når den gjøres tilgjengelig gjennom fortolkning og analyse. Å omdanne praktisk kunnskap og erfaring til praksisteori er en møysommelig prosess som krever bearbeiding og forankring i beslektet empiri og relevant teori. Det handler om å konkretisere og generere (via ord og begreper) det særegne ved enkelthendelser og handlinger, opplevelser og erfaringer, noe som er vesentlig for å forstå og gjenkjenne det aktuelle praksisfeltet.

Etter mitt syn er den stilltiende kunnskapskapen en ressurs i videreutviklingen av fagfeltets egne forståelses- og tilnærmingsmåter. I påfølgende avsnitt vil jeg utdype noen sider ved sosialt arbeids særegenhet og styrke som forskningsfelt.

Praksisforskning - et særegent forskningsfelt?

Frem til begynnelsen av nittitallet var norsk faglitteratur innen sosialt arbeid først og fremst preget av deskriptive og evaluerende studier av praksis og lærebøker myntet på studenter og praktikere. Dessuten var den sosialfaglige forskningsvirksomheten dominert av forskere fra andre disipliner, som ikke nødvendigvis var opptatt av å utvikle sosialt arbeid som fagfelt. Men etterhvert ble dette forskningsfeltet et marked for sosialarbeidere med høyere utdanning. Et kjennetegn ved flere av de sosialfaglige forskerne i dag er deres spesielle erfaring fra og/eller bakgrunnskunnskap om eget forskningsfelt. Å forske i egen kultur byr på utfordringer knyttet til nærhet og avstand i forskningsarbeidet (Repstad 2007). Når forskeren ikke har det utenforstående blikket, reiser det også spørsmål om forskningens troverdighet. Et sentralt spørsmål er derfor om denne særegenheten er en styrke.

I sin artikkel «Kan forskning skape innsikt» problematiserer Søder (1999) sentrale sider ved forskerrollen og ulike fallgruver i praksisforskingen. Det er rimelig å anta at forskere som har spesiell tilknytning til eget forskningsfelt lettere kan bli fanget av en normativ kultur. Det er derfor avgjørende at forskeren redegjør for sin forforståelse, sitt vitenskapsteoretiske og metodiske ståsted og hele tiden stiller seg kritisk analytisk til eget tolknings- og analysegrunnlag. Generelt sett er det viktig å informere om bakgrunnskonteksten for all kunnskapsproduksjon, ikke minst med tanke på andres mulighet for å validere forskningsresultatene. Men når forskeren kjenner forskningsfeltet fra innsiden, er faren større for at dette forblir forskerens implisitte viten.

I løpet av de siste 15-20 årene har en betydelig mengde norsk sosial- og barnevernfaglig litteratur, inkludert hovedfagsarbeider og doktorgradsavhandlinger, blitt lansert av forskere fra fagets egne kretser. Forskningsvirksomheten har bidratt til å styrke sosialt arbeids selvstendighet og synliggjort fagets mangfold og kunnskapskapital. Flere av bidragene kjennetegnes ved dybdeperspektivet, nærheten til forskningstema og informanter og går rett inn til kjernen av hva sosialt arbeid handler om (se bl.a. Killen 1999, Levin 1994, Sandbæk 2002, Skjær Ulvik 2005, Seim 2006, Seim og Slettebø 2007, Brottveit 2007, Botnen Eide 2007, Kvaran 2007).

Nærhet og avstand

Forhåndskunnskap om det aktuelle forskningstema og/eller informantenes erfaringsverden er ikke nødvendigvis en fordel. Annick Prieur og Arnhild Taksdal (1989) opplevde det som udelt positivt å ikke ha kunnskap om horekunders virkelighet når de intervjuet menn som kjøper sex. Deres såkalte «sosialt aksepterte inkompetanse» skapte en konstruktiv distanse mellom dem som intervjuere og informantene. Samtidig som distansen «tvang» mennene til å konkretisere det som for dem var et underforstått og selvfølgelig meningsbudskap. Avstand til forskningsfeltet bidrar sannsynligvis også til at forskeren stiller seg mer åpen og undrende til informantenes tanker, erfaringer og refleksjoner. Ifølge Söder (2005) kan forutinntatthet og normative forhåndsvurderinger av feltet lett stenge for viktig informasjon og innsikt og øke faren for at forskningsresultatene dreies i bestemte retninger (se også Folkestad 2003). Når forskeren er ukjent i undersøkelsesfeltet, utfordres heller ikke de tradisjonelle idealene om verdinøytralitet, objektivitet og relasjonell distanse i samme grad.

På den annen side forutsetter praksisforskning innpass i sosialarbeideres erfarings- og opplevelsesverden, særlig med tanke på å skulle gripe mangfoldet og det særegne ved sosialarbeideres forståelsesmåter, institusjonelle praksiskulturer og praksisfeltets utfordringer. I forkant av min undersøkelse om barnevernarbeideres forståelse og håndtering av seksuelle overgrep mot barn, var jeg spesielt opptatt av hvordan min bakgrunn som barnevernpedagog ville prege måten jeg nærmet meg informanter og forskningsspørsmål (Brottveit 2007). Flere av barnevernarbeiderne, som deltok i intervjuundersøkelsen, stilte seg positive til min erfaring fra barnevernfeltet og gav uttrykk for at de ikke opplevde meg som en «utenforstående» på deres arena. I sin studie av samhandlingen mellom personale og beboere i et bofellesskap for personer med funksjonshemming erfarte også Folkestad (2003:25-26) at hans bakgrunn fra «vernepleierfaget» ble oppfattet som en ressurs av personalet og hans vurderinger og kritiske beskrivelser av deres praksisvirksomhet passerte lettere fordi han ble oppfattet som «en av dem».

Begge de nevnte studiene viser at nærhet til undersøkelsesfeltet kan være en viktig døråpner i møte med informanter og forskningstema. Men det forutsetter en mest mulig åpen holdning fra forskerens side og en relasjon mellom forsker og informant der forståelse og mening først og fremst skapes i interaksjonen mellom disse.

Store deler av praksisforskningen har en klar forankring i en kvalitativ fortolkende tradisjon (Brottveit 2007). I den anledning understreker Nerheim (2005) at erfaringshermeneutikken er en fruktbar kilde i videreutviklingen av et metodologisk og vitenskapsteoretisk ståsted, som ivaretar sosial- og helsefagenes styrke, særegenhet og integritet. Nerheim hevder at «vår grunnsituasjon er å være forstående, kommuniserende og samhandlende subjekter i praktisk virksomhet» - der det å være forsker handler om å være «deltakende i den andres verden, ikke tilskuer blott» (Nerheim 1995: 16).

Ifølge Nerheim (1995:247) er det umulig å utvikle en «vitenskapelig forståelse» av praksisdisiplinenes virksomhet ved kun å referere til et «lukket begrepsapparat», isolert fra praksis. Det vi trenger «er helhetsforståelse, ikke et allerede forutfattet privilegert standpunkt» sier Nerheim (1995:14). Videre hevder hun at selve fundamentet for nye forståelsesmodeller og en velutviklet praksisteori bygger på en grunnmur av innforstått kunnskap og at den menneskelige viten strekker seg utover det vi har tradisjoner for å begrepsfeste eller kan formidle via språket. Nerheims standpunkt understøtter nettopp betydningen av å innhente den stilltiende kunnskapen som ligger i praksisfeltet. Det bør skje gjennom langvarige feltstudier, gjenntatte observasjoner av praksis og løpende dialog med de som kjenner, erfarer og opplever praksisfeltet fra innsiden.

Å finne sin plass i det akademiske feltet

Som jeg var inne på, har oppfatningen om at sosialt arbeid mangler selvstendighet og bevissthet om eget vitenskapsteoretiske ståsted vært problematisert fra flere hold (se bl.a. Howe 1987, Tranøy 1986, Skjervheim 1996, Danholt 1998, Fossestøl 1997, Brevig 1998 og Brottveit 2007). Dette inntrykket forsterkes også ved at store deler av sosialt arbeids idegrunnlag og forståelsesmodeller fortsatt er inspirert av en amerikansk og engelskspråklig kultur og tradisjon som ikke alltid er overførbar til norske forhold (se bl.a. Howe 1987, Payne 1997 og Cheetham et al. 1992). Vogt Grinde (1997), som først og fremst fokuserer på barnevernfeltet, utelukker ikke at utenforstående forståelsesmodeller og metoder kan være fruktbare inspirasjonskilder i utviklingen av norsk sosialt arbeid, men at kunnskapen må justeres og tilpasses en norsk tradisjon.

Til tross for at norsk sosialt arbeid fortsatt lener seg tungt på andre vitenskapelige disipliners teorigrunnlag og internasjonal forskning, viser senere års forskning at faget har en klar forankring i en humanistisk

Les mer

Flere saker fra Fontene forskning

Medvirkning er et begrep flittig brukt i både festtaler og lovverk, men fortsatt opplever mennesker i møte med velferdsstaten å bli snakket til, ikke med. Hvorfor er det så vanskelig?
Fontene forskning 14.12.2023
Hensikten med denne artikkelen er å bidra med kunnskap om hvordan gård-skole-tilbud kan legge til rette for personlig utvikling og yrkesvalg for elever med faglige og/eller sosiale vansker på ungdomstrinnet. Artikkelen bygger på kvalitative telefonintervjuer med ti ungdommer i alderen 16-18 år som hadde et slikt tilbud da de gikk på 9. og 10. trinn.
Fontene forskning 14.12.2023
Boka handler om det som i fagsjargongen i barnevernet kalles ettervern, selv om slikt «vern» i lovverket nå omtales som Hjelpetiltak til ungdom over 18 år (§ 3-6).
Fontene forskning 14.12.2023
? «CHILDREN WITH DISABILITIES and UN rights conventions» er et partnerskapsbasert prosjekt for gjensidig utveksling mellom Norge og Tanzania.
Fontene forskning 14.12.2023
Artikkelens tema er betraktninger rundt det å flytte ut av foreldrehjemmet som ung voksen med en utviklingshemming. Informantene er åtte unge voksne med Downs syndrom og 25 foreldre, og artikkelen har en kvalitativ tilnærming med intervjuer og tematisk analyse. Funnene avdekker ulike posisjoner mellom foreldre og unge voksne når det gjelder ønsker og behov knyttet til å bo utenfor foreldrehjemmet.
Fontene forskning 14.12.2023

Nyhetsbrev

Lag ditt eget nyhetsbrev:

magazines-image

Mer om mediene i Fagpressen

advokatbladet agenda-316 allergi-i-praksis appell arbeidsmanden arkitektnytt arkitektur-n astmaallergi automatisering baker-og-konditor barnehageno batmagasinet bedre-skole bioingenioren bistandsaktuelt blikkenslageren bobilverden bok-og-bibliotek bondebladet buskap byggfakta dagligvarehandelen demens-alderspsykiatri den-norske-tannlegeforenings-tidende diabetes diabetesforum din-horsel energiteknikk fagbladet farmasiliv finansfokus fjell-og-vidde fontene fontene-forskning forskerforum forskningno forskningsetikk forste-steg fotterapeuten fri-tanke frifagbevegelse fysioterapeuten gravplassen handikapnytt helsefagarbeideren hk-nytt hold-pusten HRRnett hus-bolig i-skolen jakt-fiske journalisten juristkontakt khrono kilden-kjonnsforskningno kjokkenskriveren kjottbransjen kommunal-rapport Kontekst lo-aktuelt lo-finans lo-ingenior magasinet-for-fagorganiserte magma medier24 museumsnytt natur-miljo nbs-nytt nettverk nff-magasinet njf-magasinet nnn-arbeideren norsk-landbruk norsk-skogbruk ntl-magasinet optikeren parat parat-stat politiforum posthornet psykisk-helse religionerno ren-mat samferdsel seilmagasinet seniorpolitikkno sikkerhet skog skolelederen sykepleien synkron tannhelsesekreteren Tidsskrift for Norsk psykologforening traktor transit-magasin transportarbeideren uniforum universitetsavisa utdanning vare-veger vvs-aktuelt