Dette er en forkorta versjon av et innlegg som først ble publisert på Solveig Maria Nedregård sin blogg.
Helsedirektoratet har nylig godkjent en veileder for musikkøvelser, og i den forbindelse er det nå blitt åpnet for at musikkgrupper bestående av inntil 30 personer kan møtes og øve sammen innendørs. På tross av at det i praksis mange steder vil bli umulig (og dermed ikke tillatt) å gjennomføre samlinger slik veilederen skisserer, er jeg ikke beroliget. Jeg vil argumentere for at nettopp en slik, i mine øyne prematur, gjenåpning vil, ikke bare kunne bidra til økt smitte i samfunnet, men også kunne ødelegge fellesskap og inkludering som vi har bygget opp i det frivillige kulturlivet gjennom generasjoner.
Knutepunktet
Organiserte musikkaktiviteter samler mennesker på tvers av alder, livssituasjon, yrke, helsetilstand, øvrige interesser, sosiale miljøer, og i noen grad geografi. De som deltar har en musikkinteresse til felles, og mange reiser langt for å møte likesinnede, som de ikke omgås ellers i uken. Det er kulturelle veikryss, eller bensinstasjoner, om du vil, der både Jørgen hattemaker og kong Salomo tanker. I disse tider, hvor barnehage- og skolebarna skal organiseres i faste grupper, og oppfordres til i liten grad å leke med barn utenfor gruppa på fritiden, virker det merkelig at det skal åpnes opp for en bred variasjon av musikkgrupper på inntil 30 personer.
Gøy og helsebringende, men ikke livsnødvendig
Argumentene for å åpne opp skolene og barnehagene for de yngste barna (og kun for dem) har gått på at de i liten grad blir syke, og at de kans
