Fagpressenytt

For noen år siden sto psykologspesialist Kristine Dahl Sørensen ved Sørlandet Sykehus, Arendal distriktspsykiatriske senter (DPS) overfor en ubehagelig erkjennelse: Hun hadde en pasientgruppe hun ikke klarte å gi god nok hjelp. Behandlingsteamet hadde personlighetsforstyrrelser - eller personlighetsproblematikk - som spesialfelt. Til vanlig var hun trygg på ferdighetene deres. Men pasientene med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse fortsatte å leve like tilbaketrukket og isolert som før. Det var Norges vanligste personlighetsforstyrrelse det var snakk om. Så mange som fire prosent av befolkningen sies å ha diagnosen. Likevel er det denne personlighetsproblemtikken det er minst kunnskap om.

- Jeg var frustrert, og da var garantert pasientene mine frustrert også, men jeg fikk som regel ikke høre om det. De ønsket ikke å skuffe eller såre noen. Frykt for konfrontasjoner og nedvurdering av egne erfaringer er vanlig.

Etter prat med kollegaer skjønte Sørensen at det var flere som slet. Heller ikke eksterne kilder hjalp.

- Jeg ville på innsiden, skjønne hvilke vanskeligheter personer med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse egentlig har. Hva man ønsker å få til. Hvordan man opplever livet.

Tidligere i år tok hun doktorgrad med en avhandling basert på 15 kvalitative intervjuer med pasienter diagnostisert som engstelig unnvikende. En medforsker har selv diagnosen. Den store skvisen man står i som pasient med denne diagnosen, er det som først og fremst kjennetegner lidelsen, ifølge Sørensen. Den påvirker hele selvforståelsen og selvfølelsen.

- Lengselen etter sosiale forbindelser, nærhet og kontakt drar i deg, mens frykten holder deg tilba