Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Hun skynder seg til å tilføye: «Men vi må jo fortsatt kunne være venner for det?»
Vi sitter i stua. Marlene har flyttet seg fra sofaen til stolen, og drikker av et glass vann. Jeg reiser meg, og forteller henne at jeg vil beholde Kenwood-maskinen jeg fikk av henne til jul.
«Så klart,» sier hun. Jeg går på kjøkkenet og kobler ut Kenwood-maskinen. Den er brun-beige med stålknapper. Marlene følger etter, og sier, nesten andpusten:
«Men kan vi ikke snakke om det?» Jeg snur meg. Kenwood-maskinen veier mer enn jeg forestilte, og det verker i armene, det stråler langs overarmen og ned til fingrene.
«Hva er det vi skal snakke om?» spør jeg.
«Dette. Oss.» Jeg kommer ikke på hvor lenge vi har bodd på denne måten, fengslet, låst, stimet sammen som fisk, men jeg vet, eller, jeg
