Fagpressenytt

Han står og venter i døråpningen til kafeen ved Alexander Kiellands plass. Sett fra utsiden er Andreas Økland en vanlig ung mann i slutten av tjueårene, akkurat passe pent kledd; blå allværsjakke, stripete skjorte, mørkeblå cardigan, joggesko, trendy, glasshvite brilleinnfatninger rundt et veloppdragent ansikt. Det de andre kafégjestene ikke vet, er at resultatene av den tilnærmede munketilværelsen han tilbrakte store deler av de siste tre årene av i leiligheten et steinkast unna, har vakt internasjonal oppsikt og fått ringvirkninger helt inn i EU-kommisjonen. Andreas Økland er den tidligere Dagbladet-journalisten som tok doktorgrad i samfunnsøkonomi på skjulte eiendommer i Dubai, i tett samarbeid med forskere og journalister over hele verden. I doktorgraden avdekket han at nordmenn eier eiendom for over én milliard kroner i Dubai. Økland og forskerteamet hans avslørte at bare mellom 25 og 30 prosent av eiendommene er rapportert til norske skattemyndigheter. I en utvidelse av prosjektet avdekket Økland og teamet at to prosent av alle eiendommer i Norge eies fra utlandet - det er snakk om verdier på over 200 milliarder kroner. Ingen vet hvor mye av disse verdiene som blir skattet av. Avsløringene til Økland og teamet har brakt skatteparadis og eiendom opp på agendaen i internasjonale politiske fora. En stor bragd for en tjueniåring fra Bergen.
Ikke at det ser ut til å ha preget Øklands framtreden i nevneverdig grad. Han vil bare ha en dobbel americano, setter seg ved bordet, tar av seg allværsjakken og venter på spørsmål.
- Da jeg fikk spørsmålet om å bli intervjuet av dere, tenkte jeg først på hva det er jeg har å komme med, om jeg er interessant nok for et portrettintervju. Men så bestemte jeg meg for å outsource den beslutningen til dere, sier han og smiler litt.

Vi må begynne med begynnelsen. Andreas Økland vokste opp i det han kaller et vellykket øvre middelklassehjem i Bergen, som den eldste av tre brødre. Moren er økonomisjef i et byggefirma, faren driver eget firma. Som barn drømte han om å bli sportsjournalist, støttet opp av den parallelle interessen for å spille fotball og å lese Finansavisen, som lå på kjøkkenbordet hjemme. Det ble med et tilkallingsvikariat i Bergensavisen, før han dro til Edinburgh etter videregående for å studere til å bli siviløkonom. Økland så for seg et behagelig liv, en sikker jobb i bank. Men i løpet av studiene oppdaget han at det var de samfunnsvitenskapelige fagene som tiltrakk ham mest. Det førte til to ting: Han meldte seg inn i Unge Venstre, og han skiftet studieløp.
- Jeg tror jeg alltid har vært opptatt av at ting skal være rettferdig. Men det har forandret seg mye gjennom årene hva jeg synes er rettferdig.
Setningene kommer langsomt. - Man er barn og jobber masse med lekser og synes at, ja ... blir sur på de som jukser på prøvene. Man føler man skal ha noe igjen for innsatsen. Er opptatt av seg og sitt. Til man blir voksen og får et litt annet perspektiv.
- Hvordan da?
Nå bøyer Økland seg ned over kafébordet og lukker øynene, som for å samle alt i det nye perspektivet i et fokuspunkt som han siden skal transcendere over i uttalte setninger. Det ser ut til å koste en del. Så retter han seg opp, ser mot taket. Slipper et lite utpust og fester omsider de grønne øynene på meg.
- Jeg tror jeg har, jeg vet ikke når det skjedde - kanskje litt på grunn av doktorgraden, men kanskje også gjennom koronapandemien, eller bare det å bli voksen og se mer av samfunnet - jeg tror at jeg har sett mer