Fri tanke
11.09.2017
Vi er alle laget av stjernestøv. Ved kremasjon blir vi til askestøv på en og en halv time. Og varmen kan brukes om igjen.
De to store, svarte kobberbelagte ovnene står mastodontiske ved siden av hverandre i den store hallen. Det gløder varmt oransje ut av den åpne døren i den ene ovnen, mens den andre har lukket dør. Begge minner de om portaler til en annen dimensjon, der de tar imot de døde på deres siste reise, inn i flammehavet. En hvit trekiste, dekket av en stor bårekrans med hvite marthaliljer, roser, gerbera og brødeslør, trilles ut fra bårerommet ved siden av. Den settes på skinner og heises langsomt opp ved hjelp av automatikk. Så glir den sakte inn gjennom den åpne porten. Idet dørene lukkes stiger varmen på innsiden når en stor gassdrevet brenner starter. Først begynner treverket i kista å brenne, etter hvert brenner også alt i kista. Etter en drøy times reise gjennom ovnen er det nesten ingenting igjen av de døde. Det som er igjen males, ikke av tidens kvern, men av store tunge jernkuler, til det bare er askestøv igjen.
Jeg har vært humanistisk gravferdstaler i gravferdene til mennesker som etterpå er blitt kremert. Men dette er første gang faktisk jeg overværer en kremasjon. Som regel forlater gravferdsfølget kista i seremonirommet, og så skjer kremasjonen seinere. Selv om det ikke er noen seremoni, er det noe seremonielt over å se kista føres inn i ovnen, noe som kanskje mangler litt i gravferder der kista ikke senkes i jorda. For her er det hele sluttført, det er endelig. Og selv om det for mange kan virke makabert, er en rolig verdighet over det hele.
AT VERDIGHETEN SKAL følge kista helt inn i ovnen er sjefen for Vestfold krematorium, Ola Asp, veldig opptatt av. Derfor er det en kjøleskapskald duft av blomster i bårerommet - hit kommer kistene nemlig gjerne med bårekransene intakt. Ja, den siste blomsterhilsen kan bli med inn i flammene, om de pårørende ønsker det. For Asp er det viktig at han og de andre som arbeider på krematoriet er bevisst de dødes verdighet - og deulike livssynenes forhold til døden og refleksjoner rundt det.
- For oss som jobber her, er det sterkere å se disse båndene enn å rake ut asken. Og det er bevisst valg, at det skal virke sterkere på oss.
- DET HENDER VI FÅR kister til kremasjon fra andre krematorier hvor det står skrevet utenpå kista med tusj: «klar for kremasjon». Sånn gjør vi ikke. Min filosofi e
Gå til medietJeg har vært humanistisk gravferdstaler i gravferdene til mennesker som etterpå er blitt kremert. Men dette er første gang faktisk jeg overværer en kremasjon. Som regel forlater gravferdsfølget kista i seremonirommet, og så skjer kremasjonen seinere. Selv om det ikke er noen seremoni, er det noe seremonielt over å se kista føres inn i ovnen, noe som kanskje mangler litt i gravferder der kista ikke senkes i jorda. For her er det hele sluttført, det er endelig. Og selv om det for mange kan virke makabert, er en rolig verdighet over det hele.
AT VERDIGHETEN SKAL følge kista helt inn i ovnen er sjefen for Vestfold krematorium, Ola Asp, veldig opptatt av. Derfor er det en kjøleskapskald duft av blomster i bårerommet - hit kommer kistene nemlig gjerne med bårekransene intakt. Ja, den siste blomsterhilsen kan bli med inn i flammene, om de pårørende ønsker det. For Asp er det viktig at han og de andre som arbeider på krematoriet er bevisst de dødes verdighet - og deulike livssynenes forhold til døden og refleksjoner rundt det.
- For oss som jobber her, er det sterkere å se disse båndene enn å rake ut asken. Og det er bevisst valg, at det skal virke sterkere på oss.
- DET HENDER VI FÅR kister til kremasjon fra andre krematorier hvor det står skrevet utenpå kista med tusj: «klar for kremasjon». Sånn gjør vi ikke. Min filosofi e
