LO-Aktuelt
23.09.2023
Sergio Blamey forstod ikke poenget med å lære seg norsk. Han skulle jo snart tilbake til hjemlandet. Først 21 år etter kunne han returnere til Chile.
- Dagen etter militærkuppet fløt de første likene nedover elva Mapocho. Slik fortsatte det i flere uker, minnes Sergio Blamey.
Han var knapt 17 år da han så dette. Likene i elva var folk som motsatte seg Augusto Pinochets diktatur, og byen var Santiago.
Selv etter 50 år er det tungt å ta fram disse minnene. Men den 67 år gamle fagforeningsmannen er opptatt av historisk hukommelse. Om vi ikke skal glemme, må vi fortsette å fortelle disse historiene, mener han.
Familien han vokste opp i, var ikke spesielt politisk. Men Sergio, og mange andre på hans alder, ble politisk engasjert på venstresida lenge før Pinochet tok makta i Chile.
Etter kuppet var han derfor med i kampen mot Pinochet og hans regime, forteller han. Dette er hans historie om det som skjedde.
Umenneskelig behandling
- Jeg delte ut løpesedler og drev med informasjonsarbeid. Lovlige aktiviteter dersom man bor i et velfungerende demokrati, forklarer Blamey.
Men Pinochets Chile var ikke et demokrati. Generalen ville fjerne både politisk opposisjon og fagforeninger, og tusenvis ble arrestert eller forsvant.
I mai 1975 banket det hemmelige politiet på døra hos den da 19 år gamle Sergio. Han ble kastet inn i en sivil lastebil og kjørt direkte til Villa Grimaldi. Et av de viktigste av mange komplekser som DINA (Dirección de Inteligencia Nacional, Chiles hemmelige politi) brukte til avhør og tortur av politiske fanger.
- Behandlingen jeg fikk der var røff.
Sergio forteller at han ble stengt inne på et lite rom. Naken. Alene. Han ble sparket og slått. Maten var dårlig, og akkurat nok til at han holdt seg i live. Han ble fratatt søvn, og over høyttalerne ble det enten spilt høy musikk eller han hørte opptak av skrikene til andre fanger som ble torturert.
- Jeg var veldig redd. Jeg er ingen helt, sier han lavt.
Feriested ble konsentrasjonsleir
Etter noen uker ble han flyttet til en større leir i havneområdet i Santiago. Her var forholdene noe bedre.
- Dette området var oppført av Allendes regjering. Det skulle fungere som feriested for arbeiderklassen, nå var det militærregimets konsentrasjonsleir, sier Blamey nesten ironisk.
Ambassader og or
Les opprinnelig artikkelHan var knapt 17 år da han så dette. Likene i elva var folk som motsatte seg Augusto Pinochets diktatur, og byen var Santiago.
Selv etter 50 år er det tungt å ta fram disse minnene. Men den 67 år gamle fagforeningsmannen er opptatt av historisk hukommelse. Om vi ikke skal glemme, må vi fortsette å fortelle disse historiene, mener han.
Familien han vokste opp i, var ikke spesielt politisk. Men Sergio, og mange andre på hans alder, ble politisk engasjert på venstresida lenge før Pinochet tok makta i Chile.
Etter kuppet var han derfor med i kampen mot Pinochet og hans regime, forteller han. Dette er hans historie om det som skjedde.
Umenneskelig behandling
- Jeg delte ut løpesedler og drev med informasjonsarbeid. Lovlige aktiviteter dersom man bor i et velfungerende demokrati, forklarer Blamey.
Men Pinochets Chile var ikke et demokrati. Generalen ville fjerne både politisk opposisjon og fagforeninger, og tusenvis ble arrestert eller forsvant.
I mai 1975 banket det hemmelige politiet på døra hos den da 19 år gamle Sergio. Han ble kastet inn i en sivil lastebil og kjørt direkte til Villa Grimaldi. Et av de viktigste av mange komplekser som DINA (Dirección de Inteligencia Nacional, Chiles hemmelige politi) brukte til avhør og tortur av politiske fanger.
- Behandlingen jeg fikk der var røff.
Sergio forteller at han ble stengt inne på et lite rom. Naken. Alene. Han ble sparket og slått. Maten var dårlig, og akkurat nok til at han holdt seg i live. Han ble fratatt søvn, og over høyttalerne ble det enten spilt høy musikk eller han hørte opptak av skrikene til andre fanger som ble torturert.
- Jeg var veldig redd. Jeg er ingen helt, sier han lavt.
Feriested ble konsentrasjonsleir
Etter noen uker ble han flyttet til en større leir i havneområdet i Santiago. Her var forholdene noe bedre.
- Dette området var oppført av Allendes regjering. Det skulle fungere som feriested for arbeiderklassen, nå var det militærregimets konsentrasjonsleir, sier Blamey nesten ironisk.
Ambassader og or
