Familievernet skal gi tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien og foreta mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven § 51 (Familievernkontorloven, 1997). Obligatorisk meklingsordning ved samlivsbrudd har som formål å bistå foreldre med å komme frem til gode avtaler om foreldreansvar, barnets bosted og samvær (Kummen, 2016). Meklingsordningen har gjennomgått innholdsmessige endringer de siste tre årene, og det ble i 2017 innført en nasjonal modell som kalles «prosessmekling i høykonflikt», med intensjon om å styrke familievernets faglige arbeid med foreldre som har et høyt konfliktnivå.
Barnevernets primære oppgave er «å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid» (Barnevernloven, 1992). Dersom det er alvorlig bekymring for barnets omsorgssituasjon som følge av foreldrekonflikter er det barnevernets oppgave å undersøke saken og iverksette tiltak. Barnevernet i Norge har i et internasjonalt perspektiv sterkt fokus på forebygging og hjelpetiltak i tillegg til et risikoperspektiv (Samsonsen, 2016). I motsetning til familievernet som skal «gi et tilbud om behandling og rådgivning», kan barnevernet både pålegge hjelpetiltak og gjennomføre akuttvedtak og plassere barn utenfor hjemmet i henhold til Barnevernloven (1992). Barneverntjenesten har imidlertid ikke mandat til å stoppe samvær med en av foreldrene eller bestemme hvem barnet skal bo hos (Olkowska et al. 2020). Barneverntjenestene i Norge har per i dag ingen nasjonale felles prosedyrer for arbeidet i bekymringsfulle saker med høyt konfliktnivå mellom foreldrene.
I artikkelen utforsker vi samarbeid mellom familievern- og barneverntjenester, og bygger på fokusgruppeintervjuer med ansatte i de to tjenestene. Problemstillingen for studien er: Hvordan opplever profesjonsutøvere samarbeidet mellom familievern- og barneverntjeneste i saker med høy grad av foreldrekonflikt?
BAKGRUNN OG TIDLIGERE FORSKNING
Hvert år møter rundt 20. 000 familier til obligatorisk mekling ved samlivsbrudd (Statistisk sentralbyrå, 2020). I kun 52 prosent av meklingene som ble avsluttet i 2020 ble det inngått avtale, noe som indikerer et potensielt høyt antall konfliktsaker (Statistisk sentralbyrå, 2021b). I følge Ådnanes et al. (2011) er det høyest konfliktnivå i de barnefordelingssakene hvor det ikke oppnås enighet om en avtale, og som derfor fremmes for domstolen. I disse sakene er det flere konflikttema, blant annet spørsmål om hvor barnet skal bo, samvær, barneoppdragelse, økonomi og ferier. Om lag 34 prosent av sakene som blir bragt inn for domstolene omtales som risikosaker med påstander om bekymring for barnets omsorgsituasjon på grunn av vold, psykiatri, rus eller overgrep (Oxford Research, 2016). Dette viser noe av kompleksiteten i saker med høy grad av foreldrekonflikt. I 15 prosent av foreldretvistsakene i domstolene pågår det parallelt en annen sak etter Lov om barneverntjenester, enten i en Fylkesnemnd eller i en domstol, og flere av foreldretvistsakene i retten avsluttes uten at foreldresamarbeidet og forholdet for barna er bedret (Oxford Research, 2016).
Fastlåste foreldrekonflikter etter brudd karakteriseres av sterk intensitet av sinne, fiendtlighet og mistillit mellom foreldrene knyttet til kommunikasjon rundt barnets omsorgssituasjon (Cashmore & Parkinson, 2011; Stokkebekk et al. 2021). I tillegg er ofte konflikten langvarig, og begge foreldrene viser liten innsikt og evne til å ta ansvar for delaktighet (Anderson et al. 2010; Stokkebekk et al. 2021). Konflikter mellom foreldre etter brudd bærer ofte preg av å være personorienterte, kroniske, fiendtlige og fastlåste (Helland & Borren, 2015), og foreldre involvert i høy konflikt viser ofte nedsatt evne til å se hvordan konflikten påvirker egne barn (Kelly & Emery, 2003). Det har de senere år vært en økende bekymring for barn som opplever langvarige foreldrekonflikter (Heggdalsvik, 2020; Rød et al. 2013; Sudland & Neumann, 2021).
Flere studier viser at høy grad av konflikt mellom foreldre innebærer en risiko og kan føre til emosjonelle og sosiale vansker for barn (Birnbaum & Saini, 2013; Black et al. 2016; Houston et al. 2017; Polak & Saini, 2019). Ved langvarige og fastlåste konflikter er det stor sannsynlighet for at barna i familien utvikler psykososiale vansker, og at de har følelser preget av aggresjon, engstelse, skam og skyld (Nilsen et al. 2012; Rød, 2010). Barnevernstjenesten har de senere år opplevd en økning i antall saker der det meldes om bekymring for barn som lever med konflikt mellom foreldre. I 2020 gjaldt 16 prosent av alle de meldingene barnevernet mottok konflikt i hjemmet (Statistisk sentralbyrå, 2021a).
Ansatte i familievern og barnevern opplever at arbeidet med langvarige foreldrekonflikter befinner seg i en faglig og juridisk gråsone med stor grad av skjønnsutøvelse (Heggdalsvik, 2020). Studier fra profesjonsutøveres arbeid med høykonfliktsaker i barne- og familievern viser at kontaktpersoner og familieveiledere opplever det som svært krevende å jobbe i høykonfliktsaker (Jevne, 2017; Olkowska et al. 2020). Ansatte i barneverntjenester finner det særlig vanskelig å få foreldre til å ta inn over seg hvordan konflikten påvirker barna (Sudland, 2020). Til tross for at det allerede i 2013 ble gitt føringer for tettere samarbeid mellom barnevern og familievern (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2013) har vi ikke funnet studier som konkret omhandler samarbeid i høykonfliktsaker mellom barneverntjenester og familievernkontor. Herland og Farstad (2021) fant imidlertid i sin studie av samarbeid mellom helsestasjon og familievern at familieterapeuter og helsesykepleiere hadde positive opplevelser av samarbeidet og felles forståelse for hverandres kompetanse og rolle. Helsestasjonen fanget opp par som strevde på et tidlig tidspunkt, og henviste til samtale med familieterapeut på helsestasjon. Samtidig peker forfatterne på strukturelle barrierer og manglende ressurser ved at dette samarbeidet ikke inngår i tjenestenes primæroppgaver.
TEORI
Vi har valgt tre teoretiske vinklinger som rammeverk for å diskutere våre funn om mangelfullt og utfordrende samarbeid mellom barneverntjeneste og familievern: Samarbeidsteori, teori om institusjonelle logikker og profesjonsteori.
Samarbeid om barn i risiko kan innbefatte mange typer av samarbeid og forstås på ulike måter (Ødegård & Strype, 2009; Ødegård & Willumsen, 2011). Flere studier viser at respekt, likeverdighet, god dialog og felles innsats fremmer samarbeid mellom profesjoner (Hesjedal et al. 2015a; Ødegård & Willumsen, 2011). Samarbeidet kan være på person-, gruppe- eller organisasjonsnivå. Ulike begreper som brukes er tverrprofesjonelt, tverrfaglig, tverretatlig eller tverrsektorielt samarbeid. Tverrprofesjonelt samarbeid viser til samarbeid mellom ulike profesjoner og kan både være eksternt og internt. Eksternt samarbeid kan betegnes som tverretatlig eller tverrsektorielt, som for eksempel når lærer i skolen samarbeider med sosialarbeider i barnevernstjenesten (Hesjedal et al. 2015a). Samarbeid mellom familievern og barnevern kan betegnes som tverrsektorielt og eksternt samarbeid. De to tjenestene har ulike mandat og lovverk og er organisert i henholdsvis statlig og kommunalt nivå.
Thornton og Ocasio (2008) beskriver institusjonelle logikker som samfunnsmessig konstruerte, historiske mønster av kulturelle symboler og praksiser. Institusjonelle logikker kan få betydning for skjønnsvurderinger, ved at profesjonsutøvere følger selvfølgeliggjorte praksiser i egen virksomhet. I en gitt kontekst foreligger det oftest flere potensielle tolkninger og forståelser, dermed kan ulike institusjonelle logikker i tjenestene få stor betydning for handlingene (Thornton & Ocasio, 2008). Som forklaringsmodell på ulike profesjonelle praksiser knytter Oterholm (2018) velferdslogikk til Nav-systemet og omsorgslogikk til barneverntjenesten.
Ansatte ved barneverntjeneste og familievernkontor, er eksempler på profesjonsutøvere som er satt til å utføre myndighetenes velferdspolitikk i praksis. Dette er profesjoner som Lipsky (2010) omtaler som bakkebyråkrater, hvor skjønnsutøvelse er en sentral komponent i yrkesutøvelsen. Familievern og barnevern kan sies å være normative felt, hvor spørsmål som «hva er en god oppvekst?» og «hva er en god omsorgssituasjon?», blir gjenstand for verdimessige avveininger (Ellingsen, 2014). Det finnes ulike mekanismer for å støtte profesjonsutøverne i sine skjønnsutøvelser, med mål om å øke kvaliteten på tjenestene og sikre mer rettferdighet for befolkningen i form av likebehandling (Kåstad et al. 2021; Samsonsen, 2016). Molander (2013) deler slike ansvarlighetsmekanismer inn i strukturelle og epistemiske tilnærminger. Strukturelle mekanismer kan være kunnskapsbaserte innretninger som «rammer inn» skjønnsutøvelsen, for eksempel lover, retningslinjer, og manualbaserte metoder i sosialt arbeid. Slike mekanismer minsker rommet for variasjon i skjønnsutøvelse. Epistemiske mekanismer for ansvarliggjøring vil ha mer fokus på å styrke kunnskapsgrunnlaget til profesjonsutøverne, deriblant evnen til refleksjon i skjønnsutøvelse, slik at vurderingene skal bli av god kvalitet. Eksempler på epistemisk tilnærming for å øke ansvarligheten hos profesjonsutøvere er kurs, videreutdanning, og kollegaveiledning.
METODE
For å studere problemstillingen 'Hvordan opplever profesjonsutøvere samarbeidet mellom familievern- og barneverntjeneste i saker med høy grad av foreldrekonflikt?' har vi gjennomført en kvalitativ studie med fokusgruppeintervju som metodisk ti
