Ettersom Per Kochs analyse er preget av assosiasjonenes minimumsinnsats og impulstankens trynefaktor ønsker jeg aller først å sprekke den fargeblinde regnbueboblen han lemfeldig hatstempler mine modige medakademikere Anne Kalvig og Kamilla Aslaksen fra:
Jeg er 31 år, selv skeiv og identitetskritisk. Blant annet er jeg en av forfatterne og initiativtakeren til Store Norske Leksikons reviderte artikkel om BDSM. Transpersoner og debattanter som Scott Newgent, Buck Angel, Debbie Hayton og Blaire White er enige med oss, vi som er kritiske til settet med ideer sentrert rundt at identitet trumfer virkelighet - derav navnet (kjønns)identitetsideologi.
Jeg er tidligere bekymringsfri stand-frivillig på Pride-festivalen i Oslo som nasjonal talsperson for studentorganisasjonen til MDG - og identitetskritisk. Jeg er søster til en mann som var målet til terroristen(e) 25. juni på grunn av hans homoseksuelle legning - og identitetskritisk. Jeg har selv bedt feminister ta avstand fra stigmatiserende pervostempling av menn som kaller seg kvinner, og kritisert WDI Norge sitt styre for tallbruk tendensiøs i fremstillingen av transkvinner som bare en gruppe fetisjister - som identitetskritisk. Jeg står ved lag ved den konkrete kritikken.
Og like fullt, mener vi våre meddebattanter tar feil, gir vi saklig kritikk og begrunner så godt vi kan. Hvorfor gidde å begrunne? Fordi vi har tro på medmennesker! Et positivt, dynamisk menneskesyn der samtalen er et poeng. Vi har tro på debatten og den levende veven der individets tanker om sammenhenger krysser kollektivets.
Å barehatstemple dem vi syns tråkker over derimot Kock, gang på gang til man har et lukket og selvopprettholdende system av komplementære hatanklager med «kilder» som bekrefter hverandre, hører ikke hjemme i et sunt demokrati. Vi kan selv være neste til å gjøre og ta feil. Som Lena Lindgren skriver i Ekko om «den 'modige' kritikeren» (er det ikke litt deilig å anklage den andre? Også så lett?); i digitalsamfunnets innebygde krisetider med algoritmisk kalkulert konflikteskalering holder vi alle en stein i hånden. «Det er den første steinen» (s. 145). En god debatt er et valg om å ta andres feilsteg slik vi ønsker at de tar vå
