Etnisk mangfold kan ofte utfordre sosialarbeidere i praksis. Etniske minoriteter er overrepresentert som klienter i sosialtjenesten (Gaasø 2005), blant arbeidsledige (Olsen 2006) og i barnevernet (Allertsen og Kalve 2006). De har statistisk dårligere levekår enn majoritetsbefolkningen (Blom og Henriksen 2008).
Både fra praksisfeltet og myndighetenes side er det et uttalt ønske om mer utdanning og skolering for å øke kompetansen til sosialarbeidere (Rugkåsa 2008). Det er derfor interessant å undersøke hvilke perspektiver og forståelsesrammer studenter i sosialt arbeid utrustes med gjennom utdanningen for å forstå etniske minoriteter i det norske samfunnet.
«Etnisk minoritet», «innvandrer» og «svart» brukes i denne artikkelen på den delen av befolkningen som ikke tilhører den etniske majoritet. Det vil bli redegjort for begrepene fortløpende i teksten.
Det kunne vært vel så interessant å belyse hvordan sosialarbeiderutdanninger tematiserer den etniske majoritet, og det som ofte er et ikke problematisert «vi». Faren ved å fokusere på hvordan forstå «de andre» er at denne artikkelen også bidrar til å gjøre «dem» til en gruppe som er annerledes fra «oss» (Se blant annet Gullestads kritikk av innvandringsforskningen 2002). Jeg har ikke noe ønske om å forsterke denne tendensen og forsøker å vise hvordan ulike perspektiver også tematiserer majoriteten på ulike måter. Men jeg er klar over at denne teksten også kan leses som ytterligere fokusering på «de andre».
Først i artikkelen beskriver og drøfter jeg studiens metode og datagrunnlag. Det kom i studien fram tre ulike perspektiver for å forstå etniske minoriteters situasjon. Disse tre perspektivene presenteres først i artikkelen. De tre perspektivene er: rasismeperspektivet, kulturperspektivet, og det «anti-oppressive» perspektivet. Det siste har jeg oversatt med det «ikke-undertrykkende» perspektivet. Det har også vært oversatt med frigjørende sosialt arbeid (Hutchinson og Oltedal 2003), men dette begrepet brukes i liten grad i litteratur om sosialt arbeid. Deretter presentere jeg funnene fra studien og gjennomgår føringer og innhold i utdanningene. Jeg rendyrker og kontrasterer perspektivene for å drøfte forskjeller og likheter mellom dem og se hvilke som er fremtredende i litteratur og fagplaner. Avslutningsvis argumenterer jeg for at studenter i sosialt arbeid introduseres for flere perspektiver for analyse og forståelse slik at de kan forstå kompleksiteten i feltet og møte den med ulike intervensjoner.
Metode og datamateriale
Artikkelen bygger på en komparativ studie av hovedsakelig skriftlige kilder i Norge og England. Jeg har valgt ut tre utdanningsinstitusjoner i sosialt arbeid i hvert av landene. De skriftlige datakildene omfatter: rammeplaner fra Norge og tilsvarende dokumenter fra myndighetene i England, samt fagplaner, konkrete kursplaner og pensum på aktuelle kurs om etniske minoriteter. Disse planene er i noen grad hentet ned fra tilgjengelige kilder på nettet, sendt meg på e-mail eller mottatt i papirutgave av kursansvarlig. Noen av referansene til disse planene vil derfor være ufullstendige fordi de ikke finnes som publiserte dokumenter.
For å få mer utfyllende informasjon om undervisningen i England, som jeg hadde minst kjennskap til, ble ansvarlige for kurs med særlig fokus på etniske minoriteter intervjuet. I tillegg intervjuet jeg fem ansatte ved Universitetet i Warwick, der jeg også deltok i fagmøter, uformelle møter og undervisning. Tilsvarende intervjuer ble ikke gjort i Norge fordi jeg har relativt god kjennskap til norske utdanninger etter selv å ha undervist ved tre høgskoler.
Utdanningene i England ble valgt ut fra geografisk nærhet til University of Warwick hvor jeg hadde et forskningsopphold våren 2007. De andre universitetene er Coventry University og University of Birmingham, hvor jeg undersøkte bachelorutdanningene, mens jeg kartla masterutdanningen på Warwick University. I England er det ikke et krav om å ha bachelorgrad i sosialt arbeid for å ta mastergrad, derfor er en masterutdanning fra begge land med i undersøkelsen.
I Norge valgte jeg Høgskolen i Agder, Universitet i Stavanger og i Høgskolen i Oslo (masterstudiet i sosialt arbeid). Dette er utdanninger som jeg selv ikke har vært knyttet til. Artikkelen bygger i tillegg på en innholdsanalyse av litteratur som omhandler etniske minoriteter hentet fra utdanninger i sosialt arbeid i begge landene. Dette er litteratur som også har vært hentet fra andre utdanninger enn de som har inngått i studien.
De dokumentene som beskriver innhold i utdanningen på de ulike studiestedene er av forskjellig karakter. Studiestedene kan ha hatt flere kurs som kan ha vært relevante for denne studien, men som ikke var tilgjengelige for meg. Dette kan ha svekket analysen. Studien omhandler ikke hva det undervises i eller hvordan det undervises, men er en analyse av hvordan utdanningsinstitusjonene beskriver hva de vil undervise i, og hva de beskriver at det skal undervise om.
Da jag hadde valgt ut utdanningsinstitusjoner, viste det seg at alle de kursansvarlige som ble intervjuet var opptatt av etniske minoriteter, og de hadde alle forsket og publisert i dette feltet. Dette kan være en svakhet med materialet, fordi de kan ha vært mer fokusert på dette enn ansatte ved andre universiteter ville vært. Samtidig var det en fordel fordi de intervjuede hadde mye kunnskap om sosialt arbeid og etnisk mangfold, og til de ulike diskurser på feltet.
Det har ikke vært et mål å ha et representativt utvalg, men jeg ønsket å bruke noen konkrete utdanninger som eksempler på hvordan utdanningsinstitusjonene tilnærmer seg sosialt arbeid med etniske minoriteter. Målet med studien har vært å lete etter tendenser og forståelsesrammer. Det undervises i sosialt arbeid på mer enn 80 universiteter i England og ved 12 høgskoler/universiteter i Norge. Resultatet av studien kunne ha blitt noe annerledes ved å velge andre utdanningsinstitusjoner både i Norge og England. Sammen med de andre kildene som er brukt, rammeplaner, intervjuer, samt studium av artikler og annen faglitteratur fra hvert av landene, mener jeg materialet gir et relativt godt grunnlag for å beskrive forståelsen og de tolkningsrammer som gis studentene i begge landene.
Rasisme som forståelse og forklaring
Rasismebegrepet har endret innhold siden det først ble tatt i bruk. Den tidlige rasismen, gjerne kalt klassisk rasisme, bygget på en uttalt ideologi der den såkalte hvite rase var overlegen andre raser. Rasebegrepets opprinnelse er knyttet til slavehandelen på 17-1800 tallet. Senere ble raseteorier brukt for å beholde koloniherredømmet (Penketh 2000). Hvite har brukt begrepet «raser» om folk med andre hudfarger. Begrepet «svart» eller «farget» har vært forbundet med skittenhet og barbarisme i motsetning til det hvite som er rent og vasket. I denne rangordningen ble hvite ansett for å være moralsk overlegne andre grupper. Denne forståelsen kalles en smal definisjon av rasisme der rasisme er knyttet til uttalte ideologier der folk tilhører ulike og adskilte raser, og noen anses for å være underordnet andre (Penketh 2000).
Rasisme kan også defineres vidt som et sett av økonomiske, politiske og ideologiske praksiser hvor hvite beholder hegemoniet over andre grupper (Hall 1980 i Dominelli 1997).
Rasisme brukes i denne diskursen som en forklaring på de sosioøkonomiske forholdene som den etniske minoritetsbefolkningen lever under. Rasisme blir i en slik vid forståelse brukt som forklaring på at folk med minoritetsbakgrunn kommer dårligere ut i forhold til majoriteten på arbeidsmarkedet og boligmarkedet og har et lavere inntektsnivå. Etniske minoriteters posisjon i samfunnet, som marginaliserte og på bunnen av klassehierarkiet, er sentralt i en slik forståelse av rasisme (Penketh 2000, Dominelli 1997). Makt blir tydelig tematisert, både på individ-, institusjons- og strukturelt nivå.
Denne forståelsen av rasisme har fått ulike betegnelser, for eksempel symbolsk rasisme (Qureshi 1997). Denne definisjonen av rasismen er mindre avgrenset enn tidligere forståelse av rasisme. Gullestad (2002) skriver at en uskarp definisjon av rasisme nettopp gjenspeiler noe av rasismens vesen fordi: «Rasisme er ikke bare ett fenomen, men mange, og på mangslungne måter koblet med andre former for utbytting, eksklusjon og underordning» (Gullestad 2002, 171).
Den vide definisjonen av rasisme opererer med rasisme på tre ulike nivå: individuelt, institusjonelt og strukturelt nivå. På individnivå kommer rasismen til uttrykk gjennom bevisste eller ubevisste individuelle fordommer og stereotypier. Selv om det ikke finnes grunnlag for å si at det finnes raser i biologisk forstand, eksisterer det fortsatt forestillinger om at folk er forskjellige og at disse forskjellene gjør det mulig å se på andre som mindreverdige, og at deres kultur er mindreverdig. Når minoritetsgruppers kultur blir ansett som en trussel mot majoritetskulturen oppstår det rasisme (Dominelli 1997).
Eksempler på ikke-intendert rasisme er når sosialarbeidere handler på bakgrunn av stereotypier om innvandrergrupper, noe som kan føre til at de ikke får de samme tjenestene som andre. Det kan være at man mener at innvandrere i større grad tar vare på hverandre og derfor ikke trenger offentlige tilbud i samme grad som hvite som har en mer individualistisk kultur (Butt 2006). Forskjellsbehandling blir vurdert som rasisme hvis den fører til at etniske minoriteter ikke får de samme mulighetene som majoriteten eller hvis den ikke bidrar til resultatlikhet. Det vil si en reell utjevning mellom minoritet og majoritet.
Sosialarbeidere med de beste hensikter kan uten å ønske det fo
