Magma
05.02.2019
SAMMENDRAG
I denne artikkelen analyserer vi den tiltenkte effekten av revisjonsforordningen om begrensninger i honorar for rådgivningstjenester (537/2014/EU).1 Den monetære begrensningen på rådgivningstjenester er satt til maksimalt 70 prosent av de siste tre års gjennomsnittlige honorar for lovpålagt revisjon.2 Vi undersøker hvorvidt målsettingen om økt revisjonskvalitet gjennom reduserte rådgivningstjenester har stadfeste i empiri.
Vi benytter estimerte skjønnsmessige periodiseringer som måleparameter på revisjonskvalitet, ettersom dette er et relevant mål på revisors evne til å begrense ekstreme og opportunistiske regnskapsvalg fra ledelsen (Myers mfl., 2003). For å beregne andelen av estimerte skjønnsmessige periodiseringer har vi benyttet Modified Jones Model, som gjennom empiri har vist seg å være blant de mest anerkjente og brukte som indikasjon på lav regnskapskvalitet (Dechow mfl., 1995). Vi deler inn tre ulike nivåer på estimerte skjønnsmessige periodiseringer: resultatøkende, reduserende og absolutt. Det som skiller denne studien fra tidligere forskning, er blant annet dens rekkevidde. Undersøkelsen gjennomføres for 30 land i Europa, i perioden 2009 til 2015. Som et eksplorativt bidrag deler vi inn i fem ulike strata basert på regnskapsteoretiske likheter mellom nasjonene, og sammenligner mot hovedmodellene. Videre undersøker vi også hvorvidt vårt datasett kan underbygge 70 prosent-grensen på honorar for rådgivningstjenester slik den er fastsatt i revisjonsforordningen.
Vår analyse kan antyde at rådgivningstjenester påvirker revisjonskvalitet negativt. Dette innebærer at en økning i rådgivningstjenester indikerer synkende kvalitet på revisjonen som utføres. Videre kan våre funn tyde på at begrensningen på honorar for rådgivningstjenester antageligvis er satt for høyt.
INNLEDNING
I kjølvannet av finanskrisen ble revisjonsbransjen kritisert for å ikke ha advart allmenheten om problemene i de selskapene (banker) som kort tid etter å ha mottatt ren beretning, gikk konkurs eller endte opp i store økonomiske vanskeligheter. Av den grunn ønsket Europakommisjonen å undersøke hvorvidt revisjon kunne bidra til økt global finansiell stabilitet, hvor et høringsutkast ble benyttet til å gjennomføre en helhetlig vurdering av revisjon som fagområde. Spesielt ble det satt søkelys på uavhengighet og kvalitet i revisjon (Europakommisjonen, 2010, s. 3-5). Videre understreket man et ønske om totalforbud mot rådgivningstjenester3 (Europakommisjonen, 2010, s. 12). Tankerekken bak forslaget dreide seg om å gjenskape trygghet rundt revisors uavhengighet og profesjonelle skepsis. De utenforstående interessentene viste stor misnøye med et slikt forbud, og forordningen reflekterte dette ved å lande på et delvis forbud i type rådgivningstjenester, jf. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/56/EU.4 I revisjonsforordningens artikkel 4 blir det stadfestet at den monetære begrensningen på rådgivningstjenester er 70 prosent av de siste tre års gjennomsnittlige revisjonshonorar, heretter kalt R-ratio. Ved beregning av gjennomsnittlig revisjonshonorar skal tillatte rådgivningstjenester ikke medregnes. Dette betyr at det utelukkende er den lovpålagte revisjonen som skal danne grunnlag for beregning av maksimalt tillatte rådgivningshonorar. Videre har det blitt fastsatt at strengere grense kan fastsettes etter lokale myndigheters diskresjon.5 Figur 1 viser implementeringsstatus for de 30 nasjonene som er berørt av regelpakken fra EU.6 På den ene siden kan det å tilby rådgivningstjenester i tillegg til ordinær revisjon skape en interessekonflikt, spesielt i tilfeller hvor revisor står i fare for å revidere sitt eget arbeid (Simunic, 1984, s. 679). Her blir det trukket frem teorier som tilsier at sosial og økonomisk tilknytning kan være en trussel mot revisors uavhengighet. Det blir også poengtert at revisor genererer store inntekter ved å utføre rådgivningstjenester, slik at avhengigheten til klienten blir for stor. Faren ved dette er at revisor ikke lenger tør å stå opp mot klienten og de valgene klienten har tatt, av frykt for å miste oppdraget. Dette betyr at revisor kommer for tett på ledelsen, som resulterer i at den profesjonelle skepsisen kan erodere (Svanström, 2013, s. 340-341).
På den andre siden hevdes det at rådgivningstjenester kan ha en positiv effekt på revisjonskvalitet. Som bakgrunn for denne argumentasjonsrekken trekkes kunnskapsoverføring ofte frem (Knechel & Sharma, 2010, s. 28). Både lovpålagt revisjon og rådgivningstjenester krever kunnskap om blant annet selskapets drift, internkontroll og industri. I tillegg til dette argumenteres det for at undersøkelses- og transaksjonskostnader reduseres (Simunic, 1984, s. 680). Dette vil være en kostnadseffektiv løsning for både revisor og klient, men spørsmålet er om det skjer på bekostning av brukerne av regnskapet. Ved å skaffe et oversiktsbilde over rådgivningstjenester i Europa tilegner vi oss økt innsikt i omfanget av problematikken som blir reist i forordningen. Steven Harris finner at honorar for rådgivningstjenester over tid har økt med ti prosent, mens honorar for lovpålagte revisjonstjenester øker med bare fire prosent (Harris, 2017, s. 4). Dersom denne utviklingen fortsetter over tid, vil vi kunne se en drastisk skjevhet i favør av rådgivningstjenester. Det kan dermed være nærliggende å anta at det er en slik utvikling forordningen ønsker å bremse.
FORSKNING PÅ RÅDGIVNINGSTJENESTER
Forskningen på området er preget av at det ikke er noen entydig konsensus om hvorvidt rådgivningstjenester har en positiv eller negativ effekt på revisjonskvalitet. I de fleste tilfeller konkluderes det med at man ikke finner noen signifikant sammenheng mellom revisjonskvalitet og rådgivningstjenestene som utføres (DeFond & Zhang, 2014, s. 279). Blant annet Hope & Langli (2010) kommer til denne konklusjonen. De undersøkte om det er mindre sannsynlig at revisor avgir en modifisert beretning i de tilfeller hvor han eller hun mottar et høyt revisjonshonorar fra et ikke-børsnotert selskap i Norge, uten å finne noen signifikante resultater i denne retningen.
Brukere av regnskapet oppfatter generelt rådgivningstjenester som en trussel mot revisors uavhengighet. Selv om rådgivningstjenester kan svekke uavhengigheten, kan nettoeffekten være positiv hvis dette fører til større sannsynlighet for at en feil i regnskapet blir oppdaget (Lennox, 1999, s. 240).
Majoriteten av kvantitative studier som undersøker faktisk revisjonskvalitet ved å anvende måleparametere som estimerte skjønnsmessige periodiseringer
(discretionary accruals), resultatkorrigeringer, modifiserte beretninger og fortsatt drift-uttalelser, finner ikke resultater som tilsier at rådgivningstjenester bidrar til å svekke revisjonskvaliteten. Studier som undersøker opplevd revisjonskvalitet, kommer dog ofte til motsatt konklusjon (DeFond & Zhang, 2014, s. 309; Schmidt, 2012, s. 1059-1060). En problemstilling ved revisjonskvalitet er at den er uobserverbar, og at det må brukes indirekte måleparametere for å anslå den. Dette er en av årsakene til de sprikende forskningsresultatene på området. Vi viser til tabell 1 for en mer detaljert redegjørelse for tidligere forskning.
Geografisk er disse studiene i hovedsak sentrert i USA, Storbritannia og Australia. I tillegg er to av disse undersøkelsene gjennomført i ikke-børsnoterte selskaper i Norge og Sverige. Med de blandede forskningsresultatene som rapporteres på forholdet mellom rådgivningstjenester og revisjonskvalitet, er det vanskelig å komme til en konklusjon om hvorvidt det eksisterer en samvariasjon mellom disse. Det er heller ingen undersøkelser som rapporterer om signifikante svar på om det eksisterer ulikheter mellom land, noe denne studien kan bidra til å oppklare. Det er også mangel på undersøkelser som tar for seg revisjonskvalitet på tvers av landegrenser, og hvorvidt det eksisterer ulikheter mellom land. Denne studien forsøker å bidra til å fylle noe av dette vakuumet.
POSITIV SAMMENHENG MELLOM RÅDGIVNINGSTJENESTER OG REVISJONSKVALITET
Koh og medarbeidere (2012, s. 29) finner i sin studie av amerikanske selskaper på S&P500-indeksen at revisjonskvaliteten øker for de selskapene som har en høyere andel rådgivningstjenester i forhold til totale revisjonshonorar.7 Funnene er interessante for vår INNLEDNING
I kjølvannet av finanskrisen ble revisjonsbransjen kritisert for å ikke ha advart allmenheten om problemene i de selskapene (banker) som kort tid etter å ha mottatt ren beretning, gikk konkurs eller endte opp i store økonomiske vanskeligheter. Av den grunn ønsket Europakommisjonen å undersøke hvorvidt revisjon kunne bidra til økt global finansiell stabilitet, hvor et høringsutkast ble benyttet til å gjennomføre en helhetlig vurdering av revisjon som fagområde. Spesielt ble det satt søkelys på uavhengighet og kvalitet i revisjon (Europakommisjonen, 2010, s. 3-5). Videre understreket man et ønske om totalforbud mot rådgivningstjenester3 (Europakommisjonen, 2010, s. 12). Tankerekken bak forslaget dreide seg om å gjenskape trygghet rundt revisors uavhengighet og profesjonelle skepsis. De utenforstående interessentene viste stor misnøye med et slikt forbud, og forordningen reflekterte dette ved å lande på et delvis forbud i type rådgivningstjenester, jf. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/56/EU.4 I revisjonsforordningens artikkel 4 blir det stadfestet at den monetære begrensningen på rådgivningstjenester er 70 prosent av de siste tre års gjennomsnittlige revisjonshonorar, heretter kalt R-ratio. Ved beregning av gjennomsnittlig revisjonshonorar skal tillatte rådgivningstjenester ikke medregnes. Dette betyr at det utelukkende er den lovpålagte revisjonen som skal danne grunnlag for beregning av maksimalt tillatte rådgivningshonorar. Videre har det blitt fastsatt at strengere grense kan fastsettes etter lokale myndigheters diskresjon.5 Figur 1 viser implementeringsstatus for de 30 nasjonene som er berørt av regelpakken fra EU.6 På den ene siden kan det å tilby rådgivningstjenester i tillegg til ordinær revisjon skape en interessekonflikt, spesielt i tilfeller hvor revisor står i fare for å revidere sitt eget arbeid (Simunic, 1984, s. 679). Her blir det trukket frem teorier som tilsier at sosial og økonomisk tilknytning kan være en trussel mot revisors uavhengighet. Det blir også poengtert at revisor genererer store inntekter ved å utføre rådgivningstjenester, slik at avhengigheten til klienten blir for stor. Faren ved dette er at revisor ikke lenger tør å stå opp mot klienten og de valgene klienten har tatt, av frykt for å miste oppdraget. Dette betyr at revisor kommer for tett på ledelsen, som resulterer i at den profesjonelle skepsisen kan erodere (Svanström, 2013, s. 340-341).
På den andre siden hevdes det at rådgivningstjenester kan ha en positiv effekt på revisjonskvalitet. Som bakgrunn for denne argumentasjonsrekken trekkes kunnskapsoverføring ofte frem (Knechel & Sharma, 2010, s. 28). Både lovpålagt revisjon og rådgivningstjenester krever kunnskap om blant annet selskapets drift, internkontroll og industri. I tillegg til dette argumenteres det for at undersøkelses- og transaksjonskostnader reduseres (Simunic, 1984, s. 680). Dette vil være en kostnadseffektiv løsning for både revisor og klient, men spørsmålet er om det skjer på bekostning av brukerne av regnskapet. Ved å skaffe et oversiktsbilde over rådgivningstjenester i Europa tilegner vi oss økt innsikt i omfanget av problematikken som blir reist i forordningen. Steven Harris finner at honorar for rådgivningstjenester over tid har økt med ti prosent, mens honorar for lovpålagte revisjonstjenester øker med bare fire prosent (Harris, 2017, s. 4). Dersom denne utviklingen fortsetter over tid, vil vi kunne se en drastisk skjevhet i favør av rådgivningstjenester. Det kan dermed være nærliggende å anta at det er en slik utvikling forordningen ønsker å bremse.
FORSKNING PÅ RÅDGIVNINGSTJENESTER
Forskningen på området er preget av at det ikke er noen entydig konsensus om hvorvidt rådgivningstjenester har en positiv eller negativ effekt på revisjonskvalitet. I de fleste tilfeller konkluderes det med at man ikke finner noen signifikant sammenheng mellom revisjonskvalitet og rådgivningstjenestene som utføres (DeFond & Zhang, 2014, s. 279). Blant annet Hope & Langli (2010) kommer til denne konklusjonen. De undersøkte om det er mindre sannsynlig at revisor avgir en modifisert beretning i de tilfeller hvor han eller hun mottar et høyt revisjonshonorar fra et ikke-børsnotert selskap i Norge, uten å finne noen signifikante resultater i denne retningen.
Brukere av regnskapet oppfatter generelt rådgivningstjenester som en trussel mot revisors uavhengighet. Selv om rådgivningstjenester kan svekke uavhengigheten, kan nettoeffekten være positiv hvis dette fører til større sannsynlighet for at en feil i regnskapet blir oppdaget (Lennox, 1999, s. 240).
Majoriteten av kvantitative studier som undersøker faktisk revisjonskvalitet ved å anvende måleparametere som estimerte skjønnsmessige periodiseringer
(discretionary accruals), resultatkorrigeringer, modifiserte beretninger og fortsatt drift-uttalelser, finner ikke resultater som tilsier at rådgivningstjenester bidrar til å svekke revisjonskvaliteten. Studier som undersøker opplevd revisjonskvalitet, kommer dog ofte til motsatt konklusjon (DeFond & Zhang, 2014, s. 309; Schmidt, 2012, s. 1059-1060). En problemstilling ved revisjonskvalitet er at den er uobserverbar, og at det må brukes indirekte måleparametere for å anslå den. Dette er en av årsakene til de sprikende forskningsresultatene på området. Vi viser til tabell 1 for en mer detaljert redegjørelse for tidligere forskning.
Geografisk er disse studiene i hovedsak sentrert i USA, Storbritannia og Australia. I tillegg er to av disse undersøkelsene gjennomført i ikke-børsnoterte selskaper i Norge og Sverige. Med de blandede forskningsresultatene som rapporteres på forholdet mellom rådgivningstjenester og revisjonskvalitet, er det vanskelig å komme til en konklusjon om hvorvidt det eksisterer en samvariasjon mellom disse. Det er heller ingen undersøkelser som rapporterer om signifikante svar på om det eksisterer ulikheter mellom land, noe denne studien kan bidra til å oppklare. Det er også mangel på undersøkelser som tar for seg revisjonskvalitet på tvers av landegrenser, og hvorvidt det eksisterer ulikheter mellom land. Denne studien forsøker å bidra til å fylle noe av dette vakuumet.
POSITIV SAMMENHENG MELLOM RÅDGIVNINGSTJENESTER OG REVISJONSKVALITET
Koh og medarbeidere (2012, s. 29) finner i sin studie av amerikanske selskaper på S&P500-indeksen at revisjonskvaliteten øker for de selskapene som har en høyere andel rådgivningstjenester i forhold til totale revisjonshonorar.7 Funnene er interessante for vår studie, da vi ønsker å se på forholdstallet mellom rådgivningstjenester og gjennomsnittlig lovpålagt revisjon de tre siste årene.
Antle og medarbeidere (2006, s. 1) og Larcker & Richardson (2004) finner i sine respektive studier en negativ sammenheng mellom rådgivningstjenester og estimerte skjønnsmessige periodiseringer. Videre finner de imidlertid en positiv sammenheng mellom R-ratio8 og estimerte skjønnsmessige periodiseringer. Larcker & Richardson (2004) presiserer i artikkelen at den positive sammenhengen mellom R-ratio og estimerte skjønnsmessige periodiseringer kun skjer i en klynge på omtrent 8,5 prosent av utvalget. Ved videre undersøkelse finner de at gruppen har noen særegne egenskaper. De hevder at funnene tenderer mot at svak eierstyring og selskapsledelse er den viktigste driveren for sammenhengen mellom revisors uavhengighet og regnskapskvalitet. Totalt sett konkluderer begge studiene med at høyere andel rådgivningstjenester som følge av kunnskapsoverføring har en positiv effekt på revisjonskvalitet.
Svanström (2013) gjennomførte en empirisk undersøkelse angående sammenhengen mellom rådgivningstjenester og revisjonskvalitet i svenske ikkebørsnoterte selskaper. Her anvendes en inndeling av rådgivningstjenester i fire underkategorier: regnskapsrådgivning, skatterådgivning, investeringsrådgivning og juridisk bistand. Totalt sett indikerer ikke funnene at revisors uavhengighet svekkes som følge av rådgivning, men at rådgivningstjenester kan ha en positiv effekt på revisjonskvalitet. Studien finner at regnskapsrådgivning reduserer revisjonskvaliteten, juridisk bistand gir blandede resultater, mens investeringsrådgivning gir ingen signifikante resultater. En interessant observasjon fra studien er at skatterådgivning indikerer en økning i oppfattet revisjonskvalitet. Dette blir støttet av tidligere undersøkelser, som også finner at skatterådgivning har en positiv effekt på regnskaps- og revisjonskvalitet (Knechel mfl., 2013; Krishnan & Yu, 2011; Gleason & Mills, 2011; Paterson mfl., 2011; Robinson, 2008; Kinney mfl., 2004). En mulig forklaring på dette kan være at skatterådgivning har en positiv effekt på forbedringen av klientens internkontroll (De Simone mfl., 2015, s. 1492).
INGEN SAMMENHENG MELLOM RÅDGIVNINGSTJENESTER OG REVISJONSKVALITET
Majoriteten av studiene finner ingen signifikant sammenheng mellom rådgivningstjenester og revisjonskvalitet (DeFond & Zhang, 2014, s. 279). Mitra (2007, s. 85) sin studie av olje- og gassbransjen finner ingen sammenheng mellom estimerte skjønnsmessige periodiseringer og rådgivningstjenester. DeFond og medarbeidere (2002, s. 26) finner heller ingen sammenheng mellom rådgivningstjenester og revisjonskvalitet. De bruker sannsynligheten for at revisor avgir en fortsatt drift-uttalelse som måleparameter.
NEGATIV SAMMENHENG MELLOM RÅDGIVNINGSTJENESTER OG REVISJONSKVALITET
Frankel og medarbeidere (2002) og Ferguson og medarbeidere (2004, s. 836) finner en negativ sammenheng mellom rådgivningstjenester og revisjonskvalitet ved å anvende resultatstyring som måleparameter.
Etterfølgende studier har imidlertid kritisert funnene og tolkningene som ble gjort av Frankel og medarbeidere (2002). Når de kontrollerer for selskapets prestasjoner (omsetningsvekst/-reduksjon), finner de ikke lenger en positiv sammenheng mellom rådgivningstjenester og estimerte skjønnsmessige periodiseringer (Ashbaugh mfl., 2003; Reynolds mfl., 2004, s. 49). Basioudis og medarbeidere (2008, s. 303) gjennomførte en studie i Storbritannia hvor revisors rapportering ble undersøkt. Der viste det seg at selskaper som var i økonomiske vanskeligheter og hadde mottatt høyere andel av rådgivningstjenester, sjeldnere mottok en fortsatt drift-modifisering i beretningen. Kinney og medarbeidere (2004) finner en negativ sammenheng mellom uspesifiserte rådgivningstjenester og revisjonskvalitet. Studien viser imidlertid at skattebistand påvirker revisjonskvaliteten i positiv forstand, og finner ingen signifikant sammenheng med enkelte typer rådgivningstjenester.
Firth (2002, s. 687) argumenterer for to ulike årsaker til at revisor velger å ikke avgi en fortsatt drift-uttalelse, til tross for at selskapets finansielle situasjon indikerer at de kanskje burde fått det. Den ene er at revisor ikke ønsker å stå opp mot klienten da han er redd for å miste lukrative rådgivningshonorarer. Den andre grunnen er at rådgivningstjenester gjennom kunnskapsoverføring bidrar til at revisor får en bedre forståelse av selskapets drift og finansielle stilling, noe som gjør revisor bedre i stand til å vurdere selskapets forutsetning om fortsatt drift. Viser til tabell 1, som g
Gå til medietVi benytter estimerte skjønnsmessige periodiseringer som måleparameter på revisjonskvalitet, ettersom dette er et relevant mål på revisors evne til å begrense ekstreme og opportunistiske regnskapsvalg fra ledelsen (Myers mfl., 2003). For å beregne andelen av estimerte skjønnsmessige periodiseringer har vi benyttet Modified Jones Model, som gjennom empiri har vist seg å være blant de mest anerkjente og brukte som indikasjon på lav regnskapskvalitet (Dechow mfl., 1995). Vi deler inn tre ulike nivåer på estimerte skjønnsmessige periodiseringer: resultatøkende, reduserende og absolutt. Det som skiller denne studien fra tidligere forskning, er blant annet dens rekkevidde. Undersøkelsen gjennomføres for 30 land i Europa, i perioden 2009 til 2015. Som et eksplorativt bidrag deler vi inn i fem ulike strata basert på regnskapsteoretiske likheter mellom nasjonene, og sammenligner mot hovedmodellene. Videre undersøker vi også hvorvidt vårt datasett kan underbygge 70 prosent-grensen på honorar for rådgivningstjenester slik den er fastsatt i revisjonsforordningen.
Vår analyse kan antyde at rådgivningstjenester påvirker revisjonskvalitet negativt. Dette innebærer at en økning i rådgivningstjenester indikerer synkende kvalitet på revisjonen som utføres. Videre kan våre funn tyde på at begrensningen på honorar for rådgivningstjenester antageligvis er satt for høyt.
INNLEDNING
I kjølvannet av finanskrisen ble revisjonsbransjen kritisert for å ikke ha advart allmenheten om problemene i de selskapene (banker) som kort tid etter å ha mottatt ren beretning, gikk konkurs eller endte opp i store økonomiske vanskeligheter. Av den grunn ønsket Europakommisjonen å undersøke hvorvidt revisjon kunne bidra til økt global finansiell stabilitet, hvor et høringsutkast ble benyttet til å gjennomføre en helhetlig vurdering av revisjon som fagområde. Spesielt ble det satt søkelys på uavhengighet og kvalitet i revisjon (Europakommisjonen, 2010, s. 3-5). Videre understreket man et ønske om totalforbud mot rådgivningstjenester3 (Europakommisjonen, 2010, s. 12). Tankerekken bak forslaget dreide seg om å gjenskape trygghet rundt revisors uavhengighet og profesjonelle skepsis. De utenforstående interessentene viste stor misnøye med et slikt forbud, og forordningen reflekterte dette ved å lande på et delvis forbud i type rådgivningstjenester, jf. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/56/EU.4 I revisjonsforordningens artikkel 4 blir det stadfestet at den monetære begrensningen på rådgivningstjenester er 70 prosent av de siste tre års gjennomsnittlige revisjonshonorar, heretter kalt R-ratio. Ved beregning av gjennomsnittlig revisjonshonorar skal tillatte rådgivningstjenester ikke medregnes. Dette betyr at det utelukkende er den lovpålagte revisjonen som skal danne grunnlag for beregning av maksimalt tillatte rådgivningshonorar. Videre har det blitt fastsatt at strengere grense kan fastsettes etter lokale myndigheters diskresjon.5 Figur 1 viser implementeringsstatus for de 30 nasjonene som er berørt av regelpakken fra EU.6 På den ene siden kan det å tilby rådgivningstjenester i tillegg til ordinær revisjon skape en interessekonflikt, spesielt i tilfeller hvor revisor står i fare for å revidere sitt eget arbeid (Simunic, 1984, s. 679). Her blir det trukket frem teorier som tilsier at sosial og økonomisk tilknytning kan være en trussel mot revisors uavhengighet. Det blir også poengtert at revisor genererer store inntekter ved å utføre rådgivningstjenester, slik at avhengigheten til klienten blir for stor. Faren ved dette er at revisor ikke lenger tør å stå opp mot klienten og de valgene klienten har tatt, av frykt for å miste oppdraget. Dette betyr at revisor kommer for tett på ledelsen, som resulterer i at den profesjonelle skepsisen kan erodere (Svanström, 2013, s. 340-341).
På den andre siden hevdes det at rådgivningstjenester kan ha en positiv effekt på revisjonskvalitet. Som bakgrunn for denne argumentasjonsrekken trekkes kunnskapsoverføring ofte frem (Knechel & Sharma, 2010, s. 28). Både lovpålagt revisjon og rådgivningstjenester krever kunnskap om blant annet selskapets drift, internkontroll og industri. I tillegg til dette argumenteres det for at undersøkelses- og transaksjonskostnader reduseres (Simunic, 1984, s. 680). Dette vil være en kostnadseffektiv løsning for både revisor og klient, men spørsmålet er om det skjer på bekostning av brukerne av regnskapet. Ved å skaffe et oversiktsbilde over rådgivningstjenester i Europa tilegner vi oss økt innsikt i omfanget av problematikken som blir reist i forordningen. Steven Harris finner at honorar for rådgivningstjenester over tid har økt med ti prosent, mens honorar for lovpålagte revisjonstjenester øker med bare fire prosent (Harris, 2017, s. 4). Dersom denne utviklingen fortsetter over tid, vil vi kunne se en drastisk skjevhet i favør av rådgivningstjenester. Det kan dermed være nærliggende å anta at det er en slik utvikling forordningen ønsker å bremse.
FORSKNING PÅ RÅDGIVNINGSTJENESTER
Forskningen på området er preget av at det ikke er noen entydig konsensus om hvorvidt rådgivningstjenester har en positiv eller negativ effekt på revisjonskvalitet. I de fleste tilfeller konkluderes det med at man ikke finner noen signifikant sammenheng mellom revisjonskvalitet og rådgivningstjenestene som utføres (DeFond & Zhang, 2014, s. 279). Blant annet Hope & Langli (2010) kommer til denne konklusjonen. De undersøkte om det er mindre sannsynlig at revisor avgir en modifisert beretning i de tilfeller hvor han eller hun mottar et høyt revisjonshonorar fra et ikke-børsnotert selskap i Norge, uten å finne noen signifikante resultater i denne retningen.
Brukere av regnskapet oppfatter generelt rådgivningstjenester som en trussel mot revisors uavhengighet. Selv om rådgivningstjenester kan svekke uavhengigheten, kan nettoeffekten være positiv hvis dette fører til større sannsynlighet for at en feil i regnskapet blir oppdaget (Lennox, 1999, s. 240).
Majoriteten av kvantitative studier som undersøker faktisk revisjonskvalitet ved å anvende måleparametere som estimerte skjønnsmessige periodiseringer
(discretionary accruals), resultatkorrigeringer, modifiserte beretninger og fortsatt drift-uttalelser, finner ikke resultater som tilsier at rådgivningstjenester bidrar til å svekke revisjonskvaliteten. Studier som undersøker opplevd revisjonskvalitet, kommer dog ofte til motsatt konklusjon (DeFond & Zhang, 2014, s. 309; Schmidt, 2012, s. 1059-1060). En problemstilling ved revisjonskvalitet er at den er uobserverbar, og at det må brukes indirekte måleparametere for å anslå den. Dette er en av årsakene til de sprikende forskningsresultatene på området. Vi viser til tabell 1 for en mer detaljert redegjørelse for tidligere forskning.
Geografisk er disse studiene i hovedsak sentrert i USA, Storbritannia og Australia. I tillegg er to av disse undersøkelsene gjennomført i ikke-børsnoterte selskaper i Norge og Sverige. Med de blandede forskningsresultatene som rapporteres på forholdet mellom rådgivningstjenester og revisjonskvalitet, er det vanskelig å komme til en konklusjon om hvorvidt det eksisterer en samvariasjon mellom disse. Det er heller ingen undersøkelser som rapporterer om signifikante svar på om det eksisterer ulikheter mellom land, noe denne studien kan bidra til å oppklare. Det er også mangel på undersøkelser som tar for seg revisjonskvalitet på tvers av landegrenser, og hvorvidt det eksisterer ulikheter mellom land. Denne studien forsøker å bidra til å fylle noe av dette vakuumet.
POSITIV SAMMENHENG MELLOM RÅDGIVNINGSTJENESTER OG REVISJONSKVALITET
Koh og medarbeidere (2012, s. 29) finner i sin studie av amerikanske selskaper på S&P500-indeksen at revisjonskvaliteten øker for de selskapene som har en høyere andel rådgivningstjenester i forhold til totale revisjonshonorar.7 Funnene er interessante for vår INNLEDNING
I kjølvannet av finanskrisen ble revisjonsbransjen kritisert for å ikke ha advart allmenheten om problemene i de selskapene (banker) som kort tid etter å ha mottatt ren beretning, gikk konkurs eller endte opp i store økonomiske vanskeligheter. Av den grunn ønsket Europakommisjonen å undersøke hvorvidt revisjon kunne bidra til økt global finansiell stabilitet, hvor et høringsutkast ble benyttet til å gjennomføre en helhetlig vurdering av revisjon som fagområde. Spesielt ble det satt søkelys på uavhengighet og kvalitet i revisjon (Europakommisjonen, 2010, s. 3-5). Videre understreket man et ønske om totalforbud mot rådgivningstjenester3 (Europakommisjonen, 2010, s. 12). Tankerekken bak forslaget dreide seg om å gjenskape trygghet rundt revisors uavhengighet og profesjonelle skepsis. De utenforstående interessentene viste stor misnøye med et slikt forbud, og forordningen reflekterte dette ved å lande på et delvis forbud i type rådgivningstjenester, jf. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/56/EU.4 I revisjonsforordningens artikkel 4 blir det stadfestet at den monetære begrensningen på rådgivningstjenester er 70 prosent av de siste tre års gjennomsnittlige revisjonshonorar, heretter kalt R-ratio. Ved beregning av gjennomsnittlig revisjonshonorar skal tillatte rådgivningstjenester ikke medregnes. Dette betyr at det utelukkende er den lovpålagte revisjonen som skal danne grunnlag for beregning av maksimalt tillatte rådgivningshonorar. Videre har det blitt fastsatt at strengere grense kan fastsettes etter lokale myndigheters diskresjon.5 Figur 1 viser implementeringsstatus for de 30 nasjonene som er berørt av regelpakken fra EU.6 På den ene siden kan det å tilby rådgivningstjenester i tillegg til ordinær revisjon skape en interessekonflikt, spesielt i tilfeller hvor revisor står i fare for å revidere sitt eget arbeid (Simunic, 1984, s. 679). Her blir det trukket frem teorier som tilsier at sosial og økonomisk tilknytning kan være en trussel mot revisors uavhengighet. Det blir også poengtert at revisor genererer store inntekter ved å utføre rådgivningstjenester, slik at avhengigheten til klienten blir for stor. Faren ved dette er at revisor ikke lenger tør å stå opp mot klienten og de valgene klienten har tatt, av frykt for å miste oppdraget. Dette betyr at revisor kommer for tett på ledelsen, som resulterer i at den profesjonelle skepsisen kan erodere (Svanström, 2013, s. 340-341).
På den andre siden hevdes det at rådgivningstjenester kan ha en positiv effekt på revisjonskvalitet. Som bakgrunn for denne argumentasjonsrekken trekkes kunnskapsoverføring ofte frem (Knechel & Sharma, 2010, s. 28). Både lovpålagt revisjon og rådgivningstjenester krever kunnskap om blant annet selskapets drift, internkontroll og industri. I tillegg til dette argumenteres det for at undersøkelses- og transaksjonskostnader reduseres (Simunic, 1984, s. 680). Dette vil være en kostnadseffektiv løsning for både revisor og klient, men spørsmålet er om det skjer på bekostning av brukerne av regnskapet. Ved å skaffe et oversiktsbilde over rådgivningstjenester i Europa tilegner vi oss økt innsikt i omfanget av problematikken som blir reist i forordningen. Steven Harris finner at honorar for rådgivningstjenester over tid har økt med ti prosent, mens honorar for lovpålagte revisjonstjenester øker med bare fire prosent (Harris, 2017, s. 4). Dersom denne utviklingen fortsetter over tid, vil vi kunne se en drastisk skjevhet i favør av rådgivningstjenester. Det kan dermed være nærliggende å anta at det er en slik utvikling forordningen ønsker å bremse.
FORSKNING PÅ RÅDGIVNINGSTJENESTER
Forskningen på området er preget av at det ikke er noen entydig konsensus om hvorvidt rådgivningstjenester har en positiv eller negativ effekt på revisjonskvalitet. I de fleste tilfeller konkluderes det med at man ikke finner noen signifikant sammenheng mellom revisjonskvalitet og rådgivningstjenestene som utføres (DeFond & Zhang, 2014, s. 279). Blant annet Hope & Langli (2010) kommer til denne konklusjonen. De undersøkte om det er mindre sannsynlig at revisor avgir en modifisert beretning i de tilfeller hvor han eller hun mottar et høyt revisjonshonorar fra et ikke-børsnotert selskap i Norge, uten å finne noen signifikante resultater i denne retningen.
Brukere av regnskapet oppfatter generelt rådgivningstjenester som en trussel mot revisors uavhengighet. Selv om rådgivningstjenester kan svekke uavhengigheten, kan nettoeffekten være positiv hvis dette fører til større sannsynlighet for at en feil i regnskapet blir oppdaget (Lennox, 1999, s. 240).
Majoriteten av kvantitative studier som undersøker faktisk revisjonskvalitet ved å anvende måleparametere som estimerte skjønnsmessige periodiseringer
(discretionary accruals), resultatkorrigeringer, modifiserte beretninger og fortsatt drift-uttalelser, finner ikke resultater som tilsier at rådgivningstjenester bidrar til å svekke revisjonskvaliteten. Studier som undersøker opplevd revisjonskvalitet, kommer dog ofte til motsatt konklusjon (DeFond & Zhang, 2014, s. 309; Schmidt, 2012, s. 1059-1060). En problemstilling ved revisjonskvalitet er at den er uobserverbar, og at det må brukes indirekte måleparametere for å anslå den. Dette er en av årsakene til de sprikende forskningsresultatene på området. Vi viser til tabell 1 for en mer detaljert redegjørelse for tidligere forskning.
Geografisk er disse studiene i hovedsak sentrert i USA, Storbritannia og Australia. I tillegg er to av disse undersøkelsene gjennomført i ikke-børsnoterte selskaper i Norge og Sverige. Med de blandede forskningsresultatene som rapporteres på forholdet mellom rådgivningstjenester og revisjonskvalitet, er det vanskelig å komme til en konklusjon om hvorvidt det eksisterer en samvariasjon mellom disse. Det er heller ingen undersøkelser som rapporterer om signifikante svar på om det eksisterer ulikheter mellom land, noe denne studien kan bidra til å oppklare. Det er også mangel på undersøkelser som tar for seg revisjonskvalitet på tvers av landegrenser, og hvorvidt det eksisterer ulikheter mellom land. Denne studien forsøker å bidra til å fylle noe av dette vakuumet.
POSITIV SAMMENHENG MELLOM RÅDGIVNINGSTJENESTER OG REVISJONSKVALITET
Koh og medarbeidere (2012, s. 29) finner i sin studie av amerikanske selskaper på S&P500-indeksen at revisjonskvaliteten øker for de selskapene som har en høyere andel rådgivningstjenester i forhold til totale revisjonshonorar.7 Funnene er interessante for vår studie, da vi ønsker å se på forholdstallet mellom rådgivningstjenester og gjennomsnittlig lovpålagt revisjon de tre siste årene.
Antle og medarbeidere (2006, s. 1) og Larcker & Richardson (2004) finner i sine respektive studier en negativ sammenheng mellom rådgivningstjenester og estimerte skjønnsmessige periodiseringer. Videre finner de imidlertid en positiv sammenheng mellom R-ratio8 og estimerte skjønnsmessige periodiseringer. Larcker & Richardson (2004) presiserer i artikkelen at den positive sammenhengen mellom R-ratio og estimerte skjønnsmessige periodiseringer kun skjer i en klynge på omtrent 8,5 prosent av utvalget. Ved videre undersøkelse finner de at gruppen har noen særegne egenskaper. De hevder at funnene tenderer mot at svak eierstyring og selskapsledelse er den viktigste driveren for sammenhengen mellom revisors uavhengighet og regnskapskvalitet. Totalt sett konkluderer begge studiene med at høyere andel rådgivningstjenester som følge av kunnskapsoverføring har en positiv effekt på revisjonskvalitet.
Svanström (2013) gjennomførte en empirisk undersøkelse angående sammenhengen mellom rådgivningstjenester og revisjonskvalitet i svenske ikkebørsnoterte selskaper. Her anvendes en inndeling av rådgivningstjenester i fire underkategorier: regnskapsrådgivning, skatterådgivning, investeringsrådgivning og juridisk bistand. Totalt sett indikerer ikke funnene at revisors uavhengighet svekkes som følge av rådgivning, men at rådgivningstjenester kan ha en positiv effekt på revisjonskvalitet. Studien finner at regnskapsrådgivning reduserer revisjonskvaliteten, juridisk bistand gir blandede resultater, mens investeringsrådgivning gir ingen signifikante resultater. En interessant observasjon fra studien er at skatterådgivning indikerer en økning i oppfattet revisjonskvalitet. Dette blir støttet av tidligere undersøkelser, som også finner at skatterådgivning har en positiv effekt på regnskaps- og revisjonskvalitet (Knechel mfl., 2013; Krishnan & Yu, 2011; Gleason & Mills, 2011; Paterson mfl., 2011; Robinson, 2008; Kinney mfl., 2004). En mulig forklaring på dette kan være at skatterådgivning har en positiv effekt på forbedringen av klientens internkontroll (De Simone mfl., 2015, s. 1492).
INGEN SAMMENHENG MELLOM RÅDGIVNINGSTJENESTER OG REVISJONSKVALITET
Majoriteten av studiene finner ingen signifikant sammenheng mellom rådgivningstjenester og revisjonskvalitet (DeFond & Zhang, 2014, s. 279). Mitra (2007, s. 85) sin studie av olje- og gassbransjen finner ingen sammenheng mellom estimerte skjønnsmessige periodiseringer og rådgivningstjenester. DeFond og medarbeidere (2002, s. 26) finner heller ingen sammenheng mellom rådgivningstjenester og revisjonskvalitet. De bruker sannsynligheten for at revisor avgir en fortsatt drift-uttalelse som måleparameter.
NEGATIV SAMMENHENG MELLOM RÅDGIVNINGSTJENESTER OG REVISJONSKVALITET
Frankel og medarbeidere (2002) og Ferguson og medarbeidere (2004, s. 836) finner en negativ sammenheng mellom rådgivningstjenester og revisjonskvalitet ved å anvende resultatstyring som måleparameter.
Etterfølgende studier har imidlertid kritisert funnene og tolkningene som ble gjort av Frankel og medarbeidere (2002). Når de kontrollerer for selskapets prestasjoner (omsetningsvekst/-reduksjon), finner de ikke lenger en positiv sammenheng mellom rådgivningstjenester og estimerte skjønnsmessige periodiseringer (Ashbaugh mfl., 2003; Reynolds mfl., 2004, s. 49). Basioudis og medarbeidere (2008, s. 303) gjennomførte en studie i Storbritannia hvor revisors rapportering ble undersøkt. Der viste det seg at selskaper som var i økonomiske vanskeligheter og hadde mottatt høyere andel av rådgivningstjenester, sjeldnere mottok en fortsatt drift-modifisering i beretningen. Kinney og medarbeidere (2004) finner en negativ sammenheng mellom uspesifiserte rådgivningstjenester og revisjonskvalitet. Studien viser imidlertid at skattebistand påvirker revisjonskvaliteten i positiv forstand, og finner ingen signifikant sammenheng med enkelte typer rådgivningstjenester.
Firth (2002, s. 687) argumenterer for to ulike årsaker til at revisor velger å ikke avgi en fortsatt drift-uttalelse, til tross for at selskapets finansielle situasjon indikerer at de kanskje burde fått det. Den ene er at revisor ikke ønsker å stå opp mot klienten da han er redd for å miste lukrative rådgivningshonorarer. Den andre grunnen er at rådgivningstjenester gjennom kunnskapsoverføring bidrar til at revisor får en bedre forståelse av selskapets drift og finansielle stilling, noe som gjør revisor bedre i stand til å vurdere selskapets forutsetning om fortsatt drift. Viser til tabell 1, som g
