(Forfatterne av boken politivoldsakene i Bergen, svarer her på innlegget til advokat Knut Høiviks innlegg mot dem. Samtidig svarer de også på siste innlegg fra professor Vidar Halvorsen.Khrono henviser en eventuell videre debatt til våre kommentarfelt.)
Advokat Knut Høivik kritiserer boken for å mangle respekt for de syv politivoldinformantene som til slutt ble frikjent i bumerang-sakene. Det er ikke vanskelig å være enig med Høivik i at de fortjener respekt, men det egentlige problemet nevner ikke Høivik: Nordhus & Vogts (N&V) spill med mennesker. Høivik berører ikke det som er bokens hovedbudskap, at Nordhus & Vogts forskningsprosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre» (1981) var en forskningssvindel. Høivik legger en for enkel og unyansert tilnærming til Høyesteretts bumerangkjennelse fra 1998, og de påfølgende frifinnelsene.
Det er et grunnleggende forskningsetisk prinsipp at de personer som deltar i en forskers undersøkelser har rett til selvbestemmelse og autonomi. De skal på et hvilket som helst tidspunkt kunne trekke seg uten å begrunne det, og uten noen form for ubehag eller negative konsekvenser. Informanter skal utsettes for minst mulig belastning. En forsker har ansvar for å hindre at det oppstår skader. Hvis man antar at en undersøkelse kan utløse problemer for dem man forsker på skal man enten la være på gjøre en slik undersøkelse, eller så må man sikre seg at det eksisterer en faglig adekvat beredskap som er tilgjengelig, dersom det er nødvendig (Johannessen, Tufte & C
