I de årene jeg jobbet med operativt politiarbeid på 1990- og 2000-tallet, så jeg hvordan enkelte av mine kollegaer hadde en helt spesiell interesse for narkotika. De brukte enhver anledning til å stanse og kontrollere mennesker de mistenkte for rusbruk. Det å ta fanger og beslaglegge stoff, ga dem status og definerte dem som gode politibetjenter. En god del av oss delte ikke denne iveren, og reagerte på måten rusbrukere ble behandlet på, i jakten på fanger og beslag. Med min sykepleierbakgrunn ble jeg ofte forundret over hvor lite opptatt disse kollegaene var av mennesket som stod foran dem. Denne manglende interessen for personen, eller årsakene til at personen ruset seg, bekymret meg.
Jeg glemmer aldri møtet med en ung mann, der vi helt tilfeldig avdekket tre marihuanaplanter i leiligheten hans. Han ble dypt fortvilet over funnet vi gjorde og hadde en sterk og trist historie å fortelle. Vi tok oss tid til å lytte til ham og forsto at konsekvensene av beslag og anmeldelse ville bli uforholdsmessig store. Vi kjente sterkt på ansvaret for å ikke utsette ham for flere belastninger med tanke på de konsekvensene det kunne få.
I møte med sårbarheten hos denne
