I 2005 lanserte organisasjonen Kiva sitt produkt, folkefinansiering av mikrokreditter til små næringsdrivende i utviklingsland. Nå handlet det mer om tradisjonelle investeringer, i form av at pengene som ble investert ble satt i arbeid gjennom å bli utlånt og tilbakebetalt. Men det var aldri høy finansiell avkastning som fikk folk til å bidra med midler, men mer et ønske om å være med på å realisere en visjon, samt å gjøre en forskjell: en viktig ingrediens i de tidlige folkefinansieringsprosjektene.
Fremdeles bidrar folkefinansiering til en liten del av samlede investeringer globalt. Men volumet vokser fort. Tall fra Universitet i Cambridge anslår at det samlede tallet for folkefinansiert kapital på verdensbasis i fjor endte på like i underkant av 300 milliarder kroner. Nå er det aksjebasert folkefinansiering som vokser mest. I 2015 formidlet britiske folkefinansieringsplattformer over fire milliarder kroner i aksjebasert folkefinansiering, en firedobling fra året før.
Også Verdensbanken rapporterer at de forventer at folkefinansiering i alle former vil fortsetter å øke, både fordi fenomenet har modnet, og fordi det stadig kommer nye plattformer som forenkler prosessene. Bare i høst har flere av de store norske bankene sagt at de enten selv vil lansere egne plattformer, eller signalisert at de følger dette markedet tett.
I dette nummeret har vi ønsket å se hva som skjer med de tradisjonelle infrastrukturene når et nytt fenomen blir mer etablert. Hvordan påvirkes de kjente forretningsmodellene? Hva skjer med eierskapsmodellene når finansieringsmodellene endres, og hvordan fordeles eventuell lønnsomhet? Fanger skatte-og avgiftsmodeller opp nye finansieringsmodeller? Hvordan kan støtteordninger understøtte samskapingsprosessene?
Svarene er ikke entydige, men spørsmålene viktige, for folkefinansering er utvilsomt en del av fremtiden. Penger er penger, og den som trenger penger diskriminerer hverken bankhvelv eller sparegriser.
Forfatter: Charlotte Hartvigsen Lem
